FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI

Slåttepiano: Folkemusikk på piano

I eksperimenteringen med slåtter på piano, testet jeg ut ulike klanglige og formmessige grep som improvisasjoner, for å se hva det kunne bli til musikalsk. Men det opplevdes stadig som om slåttene mistet seg selv når jeg bearbeidet og improviserte med dem. Viktige kvaliteter ved slåttemusikken forsvant, og det føltes som det raskt gikk over til å bli noe annet; det kunne minne om jazzimprovisasjon i det ene øyeblikket, om samtidsmusikk i det andre. Jeg ga meg selv igjen overskriften; spill det ’som om det er folkemusikk’. Slike holdninger eller bilder kan ofte gjøre store forandringer med et stoff man spiller.

Flygelet er så omfangsrikt, og de ti fingrene kan spille så mye på en gang. For at slåttene skulle kunne tre frem og ikke forsvinne under fingrene mine, var det viktig å heller minimere enn ekspandere. Istedenfor å vide utover, måtte jeg sikte mot å skrenke inn. Det er ikke lett å spille enkelt nok og lite nok på et flygel, kanskje særlig med den klassiske klavertradisjonen som bakteppe. Hvor enkelt kunne jeg spille, og likevel ha kontakt med en dybde? Hvor lite kunne jeg spille, og fortsatt bevare en kjerne av slåtten?

Et moment er å jobbe med en folkemusikalsk estetikk i den pianistiske utførelsen; det tørre og ujevne.

Utdrag fra Ingfrid Breie Nyhus/trad.: Rekveen (Slåttepiano) (Nyhus, 2015c, spor 9)

Et annet er å finne de riktige posisjonene i meg for et folkemusikalsk uttrykk; hvordan plassere stemmen min lenger bak i spillet, som i en slags traderingens maske.

Utdrag fra Ingfrid Breie Nyhus/trad.: Haugelått (Slåttepiano) (Nyhus, 2015c, spor 4)

Den formmessige variabiliteten innebærer å spille ut fra et slags riss av et univers, som er åpent, men samtidig veldig detaljert.

Utdrag fra Ingfrid Breie Nyhus/trad.: Gangar etter Myllarguten (Slåttepiano) (Nyhus, 2015c, spor 6)

Å søke mot tonal destabilisering, som i å variere mellom høye og lave tonehøyder, kan gi meg en følelse av bevegelig intonasjon. Jeg søker mot klanger og overtoner som hører hjemme i slåttemusikken, for mine ører.

Utdrag fra Ingfrid Breie Nyhus/trad.: Tussebrureferdi (Slåttepiano) (Nyhus, 2015c, spor 14)

Utdrag fra Ingfrid Breie Nyhus/trad.: Kivlemøyane, gangar (Slåttepiano) (Nyhus, 2015c, spor 17)

Men hvorfor skulle det være ’som om’ det var folkemusikk? Er det slik at bare fordi det spilles på et flygel, så kan det ikke være folkemusikk?

Jeg bestemte meg for å endre den overordnede holdningen min, til at det faktisk skulle være tradering; at det er folkemusikk.

Slåttetradering skjer ved å lytte og imitere, ved å kjenne kildene godt, og bevisst gjøre et utvalg å ta videre; å karve ut en essens jeg vil videreføre. Jeg lyttet til en rekke kilder, og ulike varianter av hver slått. Jeg silte i det motiviske, for å lete frem en kjerne av materialitet i hver slått. Hos noen av kildene satte andre særtrekk seg også fast i meg; noe særskilt ved spillet, bueføringen, artikulasjonen, rytmikken eller uttrykket fra enkelte spelemenn, som jeg også overførte og bygde videre på. Slike sammensatte opplevelser av kjerne brukte jeg til å spinne frem egne versjoner av hver slått. Det var en søken etter hvilke biter og detaljer som fungerer godt i overføringen til flygelet; når noe nytt trer frem gjennom treffpunktet mellom slåttematerialet, flygelet og meg.

Jeg lyttet til innspillinger av spelemenn som Halvor Klonteig, Gunnar Dahle, Johannes Dahle, Knut Dahle, Kjetil Løndal, Einar Løndal, Olav Nyheim, Olav Øyaland, Knut Hamre, Eivind Mo, Tarjei Romtveit, Odd Bakkerud, Eilev Smedal, Kjetil Flatin, Trygve Vågen, Hallvard Bjørgum, Leif Aasane, Hauk Buen, Olav Heggland, Gudmund Manheim, Leif Rygg, Gunnar Stubseid, og til vokale varianter av Talleiv Røisland, Agnes Buen Garnås, Bjarne Øvrebø.

Utdrag fra Myllargutens bruremarsj/Karislåtten, spilt av Kjetil Flatin (Smedal & Flatin, 1990, spor 10)

Utdrag fra Myllargutens bruremarsj/Karislåtten, spilt av Tarjei Romtveit (Romtveit, 1995, spor 41)

Lenge hadde jeg tenkt at disse hardingfeleslåttene på piano var etydemateriale, som jeg kun skulle arbeide med for meg selv. Men ettersom de tok stadig mer form under hendene mine, fikk de en form for autonomi. Hvis noe var mitt eget svar på hva folkemusikk på piano kan være, så var det nettopp dette.

På innspillingen Slåttepiano (Nyhus, 2015c) spiller jeg de samme 17 slåttene som finnes bakenfor Griegs op. 72, og slik er dette verket til stede som en resonans i Slåttepiano, det klinger bakenfor uten å være konkret til stede.

Underveis i denne prosessen forsto jeg at det er mulig å spille folkemusikk på piano. Noen vil kanskje innvende at Slåttepiano fortsatt er 'inspirasjon fra' folkemusikk; men for meg handler ikke dette om å sette spillet i en bås sett utenifra, det er denne holdningen innenfra som er viktig. Det er nettopp tanken 'folkemusikktradering på piano' som leder til hvordan jeg spiller Slåttepiano.

Med slåttene forestiller jeg meg flygelet som et folkemusikkinstrument. Hardingfela og flygelet har vidt forskjellige historier og referanser. Slik er veien fra hardingfela over til flygelet veldig lang. I overføringen alene skjer det mye med stoffet. Underveis i prosessen har jeg testet ut å imitere slåttematerialet så likt som mulig over til flygelet, men det kommer likevel ut som en helt annerledes musikk på grunn av instrumentets egen verden og musikalske historie. Kanskje kan flygelet utvide slåttemusikkens verden?

Avhengig av hvilke rom som oppstår i fremføringene dukker det opp minner fra annen musikk, fra jazz, fra samtidsmusikk, fra klassisk musikk, som kan få legge seg i et bakre sjikt eller tre frem i et flyktig øyeblikk; ekkoer av annen musikk fletter seg inn.