Samtale om Solspill
I forkant
Jeg møter Lasse Thoresen på hans kontor i fjerde etasje ved Norges musikkhøgskole. Han forteller om Solspill, og jeg skribler ned:
Solspill starter med en improvisasjon over en folketoneliknende melodi jeg komponerte da jeg bodde i Saksumdalen. Jeg hørte også en lokal spelemann sin versjon av St. Thomasklokkelåten, derfor klokkemotiv. Temaet er i langsom grunnpuls, med rom for rubatopassasjer inni. Rytmikken er ment improvisatorisk og ikke-regelmessig, ikke klokkeaktig, ikke maskinaktig. En slags skisse av min egen improvisasjon over en langsom rytme. Hovedtemaet er som en spelemann som spiller i regnvær, iscenesatt i et slags naturelement. I neste parti får melodien en bordunstreng under, innen en tåkete atmosfære. Forslagene gir et inntrykk av halvhøye intervaller. En slags a-moll, der fjerdetrinn krydres med halvtone, og der molltersen krydres med halvtone, som en blanding av moll- og dur-tonalitet. En ganske dorisk a-moll. Fiss som sjettetrinn oppe og f som sjettetrinn nede. Disse tingene kom intuitivt, men ved en rask analyse ser jeg dette nå. Sjuendetrinnet veksler mellom g og giss. Halen er en utviding av klokkemotivet, nesten bitonal, d og diss og c og ciss samtidig. Det er et pendel-motiv med en stor sekund. Det ligger en mellomspillfunksjon i dette, egentlig en variasjon av andre slag i hovedmotivet. Det er en slags langeleikklang over deler av stykket. Neste parti får bordunen også over seg, det bygges ut. «Likvidering» som i flytendegjøring; denne prosessen kan reverseres, å gå fra løst til fast og preget. Det kan for eksempel sammenlignes med en plante (fast form) som visner og dør (flytende form). Og som motsats, en vissen plante som oppløses i jorden (flytende form) før den vokser til noe nytt (fast form). Det motsatte av likvidering må være krystallisering. Her er det en likvidering som skjer på grunn av en komplisering, det skjer så mye, at det tilsammen blir ugjenkjennbart, og videre oppløses det via en fragmentering av dette igjen.
Andre variasjon. Tonene a e f ciss fra temaet. Dette kunne vært som i en tolvtonesats hos Schönberg. Jeg valgte ut disse fire enkelttonene, og brukte dem som akkord. Det blir slik; ta ut fire toner fra melodien, gjør det om til akkord, som ligger lenge. Tremulér akkordene, eventuelt omvend og transponer akkordene (omvending: a d ciss f). Dette blir en melodiløs verden, med en accelerando. Musikken går fra noe melodisk til ren lyd. A e a e a e i rolig tempo blir jo en slags melodisk bevegelse, men jo raskere den går i løpet av accelerandoen, jo mer blir det kun lyd, et iterert klangobjekt. Tid er viktig i denne delen – det må ikke være for fort i timingen! Det skal være som i et hakeslepp mens man ser ut over dalen. Det hele fragmenteres til slutt. Transformasjon fra enkeltstående toner, i en accelerando til tremulerende lydobjekt, akkord. Tremoloene fragmenteres i en ritardando, akkorden fragmenteres.
Tredje variasjon; her har jeg tatt melodien fra starten, og sett på den som en remse med toner, og likvidert rytmepreget. Det er nesten serielle operasjoner, som hos Schönberg, bare at toneremsen rett og slett bare er en folkemelodi. Og så kommer samme remse i omvending ut ifra en akse på a, og som dermed får et d-mollpreg. Det som kommer etter dette, er oktavomplasseringer av tonene i en toneremse. Tonal kontrastvirkning og tilbake til utgangspunktet gjennom transposisjon. Man kommer lenger og lenger vekk fra utgangspunktet – det vil si temaet blir stadig mindre gjenkjennelig. Jeg har i det neste partiet fjernet toner fra temaet, altså en reduksjon. Det er tilbake til «dråpene». Med en accelerando-ritardando-effekt i dråpene, styrt av en kontur av melodien. Et uregelmessig mylder, utifra tonene i starten. Fra å være veldig tørt, kommer brått noe vått, som en vanndam.
Nest siste variasjon er en zoomidé; små detaljer som har blitt veldig store. I siste variasjon zoomes ut igjen. Zooming and moozing! Det zoomes så langt inn at det nesten ikke er noe igjen, som så langt inn på en blomst at man ikke lenger ser hva det er. Her er det masse triller. Remser av dynamikk og tetthet, lagt oppå hverandre, har bestemt trillenes utforming. Det er en slags seriell dynamikk, der en dynamikkremse laget ut fra hovedmotivet, som jeg har laget en remse av, skaper en kontur. Sterkt og svakt tilsvarer bevegelsen opp/ned i konturen. En slik kontur kan også regulere tidstettheten av et sånt mylder. Slutten av nest siste variasjon: Klokkemotivet i A-dur, nå med crescendo. Jeg transponerte siste del av denne satsen til d-moll istedenfor a-moll, med a-bordun over; jeg trengte en tonal kontrast før sistesatsen som gjenbekrefter a-tonaliteten. Mylder – og klokkeringing i d-moll, der det blir tettere og tettere, til det blir en akkord. Mylderet blir stadig raskere med færre toner, til det igjen kun er trille.
Siste variasjon: Tilbake til tema. Det svares i understemmen, i omvending, transponert til A-tonalitet. Langeleikaktig bordun som en skygge. En skyggemelodi som kryper innimellom, og en veldig profilert hovedmelodi. Helt til slutt konturen av klokkemotivet. En slags mini-rekapitulasjon på siste side. Hvis du skal lage flere variasjoner eller improvisasjoner, som du nevnte, i sammenheng med dette, så velg en annen toneart. Var det ikke forresten Edwin Fisher som sverget til improvisasjon som metode for å komme inn i verket? (Lasse Thoresen, i samtale 3. oktober 2012)
TRADISJONER PÅ SPILL // DEL I // SAMTALE OM SOLSPILL
