Samtale om Nations


Nasjon og identitet

Asbjørn Schaathun: Jeg vokste opp med Folkemusikkhalvtimen. Dette radioprogrammet var en lydkulisse som vi ikke hørte på aktivt, men vi forsto at det var en del av vår kulturarv. Selv om jeg er en blek østlending, riktignok med vestlandsslekt, har jeg alltid vært opptatt av det som er «norsk», fordi det har med identitet å gjøre; det må jo være noe som gir en identitet, og hva skiller det fra andre?

Ingfrid Breie Nyhus: Jeg blir tiltrukket av det at folkemusikken unndrar seg en gitt tid eller et gitt sted – at den er så gammel at den ikke kan spores, at den er så forgrenet at stedlighet oppløses. Kanskje har den heller en stedlighet knyttet til den enkeltes liv, og har fulgt med, ved siden av, i livet. Som Misha Alperin sier, folkemusikken kommer fra et behov, som «akkompagnement til livet».1 Selvsagt er slåttemusikken knyttet til min identitet, som den musikken jeg har hørt mest i mitt liv, ved siden av klassisk pianomusikk, og kanskje også arvet, hvis en kan snakke om noe sånt. Ditt klaververk Nations [se også Del II: Nations: Gjenkjennelse] har enkelte tråder til Griegs op.72, siden noen av de samme slåttene han brukte der ligger bakenfor i partier av verket. Du nevnte i en av de tidligere samtalene våre, «man skal ikke late som Grieg ikke er viktig»?

Asbjørn: Ja, det handlet nok om å erkjenne hva man kulturelt sett tilhører. Når vi er inne på slåtteopuset til Grieg, kan vi ikke påberope oss at han ikke gjorde sitt beste. Det var nok ektefølt, med den tids kulturelle forståelse.

Ingfrid: Jeg tror Grieg og Halvorsen brant for å skulle formidle slåttemusikken, men man hadde ennå ikke metodene til å notere dem ned, og kjente ikke slåtteformene godt nok på den tiden. Grieg skriver i forordet til op. 72 at han brukte dynamikk og harmonisering så musikken ikke skulle bli så ensformig, og at han ville heve det opp til et «kunstnerisk nivå» [se Griegs forord sitert i avsnittet Bakgrunn]. Antagelig for at det lettere skulle kunne nå ut til den målgruppen han så for seg. Det kan leses som en nedlatende holdning, men jeg tror vi får se til tidsånden.

Asbjørn: Nettopp. Det gjelder å ikke lese det med dagens briller. Dette var jo nasjonsbygging. Det var rett før unionsoppløsningen! Helt fra midten av 1800-tallet, eller tilbake til 1814, har jo denne nasjonsbyggingen foregått. Det var liksom: «hu hei, her er det norske»!

Hu hei

Ingfrid: Når du sier, «hu hei!» på den måten, så tenker jeg på at jeg tror bildet av norsk folkemusikk har lidd noe under det. At den ble brukt til å skulle frembringe en stolthet over noe lett og lyst, nærmest naivt. Sånn som den folkemusikkinspirerte klassiske musikken fortsatt spilles i dag, for eksempel at en Grieg-halling skal være spretten med tjo og hei. Men det er da ikke sånn slåttemusikken er, stort sett i hvert fall. Buen ligger nedpå strengen, det er ikke sprettent. Og mørket og mystikken er tilstede. Men i overgangen til kunstmusikkens verden, har den blitt overført med en idé om tjo og hei og hoppsasa, for å sette det på spissen.

Asbjørn: Man «trengte» folkemusikken til et politisk prosjekt, som i å måtte ha en salgsvare. Men det er klart at folkemusikk har mye av melankoli og det introverte.

Ingfrid: Eller også, det voldsomme, som når man går inn i transer, som i rammeslåttene, hvor man bare spilte og spilte, ble overtatt av djevelen eller mørke krefter.

Asbjørn: Jeg tror det melankolske og det besatte kan ha blitt skjøvet vekk til fordel for den glade bonden, som på prospektkortet. Men når vi er post-Bartók og snur oss, kan vi forstå Grieg på en annen måte. Bartók kan være superinderlig, og skikkelig mørk også.

Fasthet og ornamentikk

Ingfrid: Da du hørte meg spille noen slåtter på piano, ba du meg komme til kontoret ditt for å spille inn noe av det. Jeg spilte på et lite keyboard koblet til datamaskinen din.

Asbjørn: Blandingen av fasthet, som i rundene i slåttene, og ornamentikk, som i variasjonene – det fascinerer meg ved slåttemusikken. Jeg tok det materialet du hadde spilt inn, og begynte umiddelbart å skjære ut biter, bøye og tøye på det. Slåttemusikken er dvelende, den er stillestående. Jeg ville flytte dette i tonale områder, transformere tonehøydemessig, slik at det beveget seg på en naturlig måte. Et interessant aspekt ved en slik prosess, hvor du benytter deg av noe som er kjent, er at man får noen biprodukter, kall det gjerne intertekstualitet. Plutselig kan man få det til å låte som noe helt annet, man hører andre mønstre. Så kunne jeg forsterke dette, vektlegge det videre i instrumentasjonen.

Ingfrid: Når du sier fasthet og ornamentikk, er du inne på et hovedtrekk ved slåttespillet som jeg har ønsket å fange inn i mitt pianospill, det at noe kan være likt og ulikt på samme tid. Samtidigheten av det stabile og det foranderlige.

Asbjørn: Jeg tenker det handler om forholdet mellom den store strukturen og detaljene. Jeg har alltid vært interessert i forholdet mellom lover og avvik. Musikken du spiller har denne blandingen av fasthet og variasjon. Å komponere er å variere, og folkemusikken besitter en form for slik variasjon. Når du i tillegg er en av de få som kan overføre slåttespill til et temperert piano, var det noe jeg på en måte fikk gratis. Denne agogikken din gjorde et veldig inntrykk på meg. Ting kan svinge ved å være skjevt. Dette at det er likt men hele tiden ulikt, er kjernen i det som fascinerer meg. Jeg har alltid forsøkt å unngå repetisjon, men det er en sånn fantastisk mellomposisjon i denne slåttemusikken. Noe repeteres, men samtidig er det alltid forskjellig. Det er en slags «mikrokomposisjon» i min forestillingsverden. Prosessen i Nations startet i din improvisasjon, gikk via noteskriften, og kom tilbake til å gjenskape det samme, men i en annen setting. Ringen er på en måte sluttet, fordi på sitt beste, under konserten, hørtes det ut som du improviserte. Det har også med din spillestil å gjøre, det er en følelse av at her sitter du og folkemusikker deg over mønstrene inni Nations.

Makropulser

Ingfrid: Jeg liker denne tosidigheten når jeg spiller Nations – at det både er noe der som sitter i kroppen min fra før, og noe som er nytt, som du har laget. Det er som det jeg startet med både er borte, og det er der. Det gir en interessant posisjon å spille i, hvor jeg både kan føle at det er kroppslig kjent, men samtidig en leting i noe ukjent. Jeg opplever partier i Nations som groovy å spille, eller med en åpning for å tilføre groove. Med det mener jeg å kunne bygge lengre rytmiske strukturer som er forankret i kroppen. Ikke ulikt den opplevelsen jeg har av slåttedriv, når en slått ruller på, intenst og tålmodig på samme tid.

Asbjørn: Man får makropulser, som ikke engang er helt like, men som er skjeve. Det er noe groovy der ja, og det er noe du bidrar med. Jeg ble tagen av det i ditt slåttespill. Når spelemenn spiller kan det oppleves litt ekskluderende for sånne som meg, at dette er deres domene. Men når du gjør det på tangenter, er det så mye mer som er kjent for meg.

Nudling

Ingfrid: Et ord som har kommet opp flere ganger mens vi arbeidet med stykket, er nudling. Det har nesten blitt et slags refreng i samarbeidet vårt. Det startet vel som en beskrivelse på stilen jeg har når jeg spiller ornamenterende eller repeterende, men også med en slags stillhet. Du har dessuten nevnt Lasse Thoresens ord, knortethet, i denne sammenhengen, tenker du at de to ordene er beslektet?

Asbjørn: Dette kan tolkes som modernismekritikk, det moderne samfunns glatthet og mangel på friksjon. Målet om at livene skal være glatte og uten motstand. Det motsatte er det virkelige livet, ikke sant, knortetheten. Det er fullt av humper. Livet blir ikke sånn man hadde tenkt. Knortetheten er et uttrykk for det motsatte av glatthet.

Ingfrid: Når vi har snakket om nudling, tenker jeg at det handler om en slags sakte, utstrakt ornamentikk. Og samtidig beskriver det noe mer, i å snakke lavt, som med hånden foran munnen. Kanskje på et vis mumlende eller tilbaketrukket, kanskje litt utilgjengelig, som om det foregår et annet sted. Både nært og langt unna.

Asbjørn: Nudling kan være variasjon, i og for seg ornament. Men som du nevner, det har en annen kvalitet også, å snakke litt til seg selv på et vis. Det er et element av self-indulgence der. Hvis du forestiller deg den 16 år gamle unge damen som er singer-songwriter og spiller på en kafé på Grünerløkka, hun er liksom helt i det. Det kan du si er en kvalitet, men det blir veldig selvopptatt og med personlige tekster. Det er et lite anstrøk av ironi i det. Som hvis du sitter på en jazzklubb, og der er det en pianist som ikke har så mye trøkk lenger, i stedet tyr han til litt sånt, altså snakker til seg selv.

Ingfrid: Jeg tenker at der er det ganske stor forskjell på denne 16-åringen som sitter og er veldig personlig, innadvendt og emosjonell, og noen folkemusikere som klarer å ha en lavmælthet, men ikke inn til seg selv, isteden fjernes det fra en selv. Da kan musikken løfte seg til nesten et hellig nivå, i det helt enkle.

Asbjørn: Jo, når det når et helt annet nivå, når det hever seg to centimeter over bakken, det blir noe annet, det er noe nesten mystisk. I de mest vellykkede passasjene i vår klaverkonsert opplevde jeg at det var noen sånne kvaliteter. Da snakker jeg som tilhører. Det oppsto slike pulser, og så sto musikerne og ventet på deg, de skulle inn med rørklokker eller hva det var, mens rytmen nærmest lå oppå scenekanten.

Ingfrid: Det er vanskelig å finne svar på hvordan eller når det skjer, at det hever seg. Det kan være så forskjellig hva som kan gi den kvaliteten. Det er utrolig sårbart å spille noe som er veldig enkelt, eller stille. Noen ganger er det lettere med noe som er svært og monumentalt, eller virtuost, da er det utovervendt, kan kanskje imponere til og med. Men det gjør at jeg blir desto mer interessert i det som er veldig lite, eller veldig stille. Fordi det ligger en mulighet der, en vanskelig mulighet.

Asbjørn: Nudling er en aktivitet som kan henspille på melankolien. Det handler vel om at utøveren finner den rette stemningen.

Ingfrid: Ikke bare en stemning, men å finne en holdning, tenker jeg, finne den riktige posisjonen. Og så ligger det en styrke i at musikken ikke prøver; ikke prøver å forandre seg, ikke prøver å projisere.

FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI