FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI

Solspill: Riss


Solspill av Lasse Thoresen er komponert i 1983 som et variasjonsverk over en folketoneaktig melodi. Tidligere innspillinger av verket er blant annet gjort av Torleif Torgersen (Torgersen, 1995, spor 13). Jeg ønsket å prøve ut ideen om 'riss' i fortolkningen av Solspill; å forestille meg verket som et skjelett av form og detaljer, og spille det ut derifra - tilsvarende slik slåtter er bygget opp som riss, åpent for variabilitet. Jeg kontaktet Lasse i starten av innstuderingen av verket, og nevnte at jeg ønsket å bruke verket som en plattform for noen forsøk, noe han var åpent innstilt overfor. Jeg ba han om å fortelle meg om hvilke komposisjonsteknikker og inspirasjoner som lå til grunn for verket. Hva Lasse fortalte om Solspill under dette møtet, er beskrevet i Del I: Samtale om Solspill, I forkant.

Jeg var nysgjerrig på å arbeide med ‘riss’-ideen med et slikt moderne verk der materialet er mer abstrakt, ved at det ikke er bygget på en funksjonsharmonisk struktur. Ut i fra det Lasse fortalte meg om verkets byggesteiner og teknikker, lagde jeg meg improvisasjonsetyder. Jeg byttet ut melodien i Solspill med andre folketonemelodier, for eksempel noen eldre polsmotiver, og brukte Solspill-formen som et riss til å lage ulike abstrakte variasjoner over dem. Dette ga meg mulighet til å utforske bruken av stykkets kompositoriske teknikker. Samtidig kunne jeg utforske å spille med folketoner i en abstrakt lydverden. I prosessen med dette verket brukte jeg altså improvisasjon som øvemetode.

Her følger noen eksempler på teknikker jeg brukte i improvisasjonsetydene. De er relatert til Lasses forklaringer om Solspills form:
- Langsom grunnpuls (å spille motiver så sakte at de går over til å bli noe annet, likevel med den skjeve rytmikken sakte til stede)
- Bordunstreng (en samtidig gjentagende, insisterende tone over eller under, i egen uavhengig rytme)
- Inntrykk av halvhøye intervaller (å variere mellom høy og lav ters, og tilsvarende i andre intervaller, for å avstabilisere faste skalapreg)
- Klokkemotiv, nesten bitonal (å lage og plassere inn egne korte bitonale sidemotiver)
- Likvidering, krystallisering, fragmentering (å la en tonerekke eller akkord flytendegjøres ved å spille den stadig raskere, til det blir en mylderklang, og andre veien, en mylderklang stadig saktere, til det blir et motiv eller enkelttoner, eller at det blir så sakte at det oppløses)
- Plukke ut enkelttoner til akkord (å ta ut enkelte toner fra motivet, gjøre om til akkord som ligger lenge, tremulere, omvende, transponere)
- Fra melodisk til ren lyd (å spille to ulike toner, først sakte som enkelttoner, så raskere og raskere til det til slutt blir én klang, og det samme andre veien)
- Toneremse (å plukke ut toner fra motivet og behandle dem som tolvtonemusikk, som en toneremse med fragmentert rytmikk)
- Oktavomplasseringer (spille motivene men spre tonene i ulike oktavplasseringer)
- Reduksjon som dråper (fjerne toner fra motivet og spille det veldig sakte, med accelerando-ritardando og oktavomplasseringer)
- Uregelmessig mylder (å bruke motivenes toner og former til et uregelmessig mylder med rytmisk puls)
- Zooming and moozing (å zoome inn på en detalj og spille det ut forstørret, og omvendt, å zoome ut til langt fra, til kun konturer av det opprinnelige)

Å improvisere med Solspill-risset var et forsøk på å lete etter et utvidet rom, og et forsøk på å internalisere verket i meg. Dette arbeidet var tungt og uvant. Når jeg tar valg konstant mens jeg spiller, i en improviserende holdning, opplever jeg at motstanden ligger på andre steder i kroppen enn når jeg jobber med retninger og former som er gitt på forhånd, som i en tradisjonell fortolkning. Det er som om jeg fysisk må flytte på meg for å se tangentene fra en annen vinkel, for å kunne innta en annen lytting og reaksjon. Det ligger en annen type motstand i å hele tiden spørre sin egen smak om neste skritt. Denne motstanden ga hele tiden nye oppdagelser om hvor det kan ligge musikalsk energi, og om hva jeg liker.

Etter å ha befunnet meg en god stund i etydene til Solspill, og siden latt verket ligge en stund, bestemte jeg meg for å gå tilbake til partituret og de formene som Lasse har skrevet. Jeg var nysgjerrig på å se på nytt, hvilke valg han hadde tatt i komponeringen, i lys av erfaringene jeg hadde gjort med improvisering over byggesteinene. Da jeg tok frem noten igjen, fremsto stykket både som nytt for meg, men samtidig velkjent. Det var som løsnet fra papiret, på en annen og friere måte. Kanskje hadde jeg skaffet meg akkurat et slikt rom som kunne puste; jeg opplevde det som en endring fra å lese meg frem gjennom fremføringen, til å lytte meg frem gjennom fremføringen.

Jeg gjorde en innspilling av Solspill, til albumet Abstraction in Folk Art (Nyhus, 2015a, spor 2), og spilte det ’slik som det står’, en lesning og gjengivelse av partiturets toner, rytmer og tegn. Jeg brukte stilforståelse til å ramme inn verkets språk og uttrykk, men med en folkemusikalsk estetikk. Kanskje kunne det også her snakkes om en stilistisk glissando, men her opplever jeg at den folkemusikalske estetikken like gjerne kunne kalles en moderne estetikk, den oppstår som et naturlig språk mellom musikken og meg. Det dreier seg om et tørt spill, og med det, en ruere klang, mindre polert i kantene, og mindre jevnt i figurer eller samklanger; å lete etter disse ujevnhetene og hva som kan oppstå gjennom dem.

Eksempler på folkemusikalsk estetikk i utdrag fra Lasse Thoresen: Solspill, spilt av Ingfrid Breie Nyhus (Nyhus, 2015a, spor 2)

Etter å ha lyttet til innspillingen, pekte Lasse på at jeg spiller stykket saktere enn han opprinnelig tenkte det (se Del I: Samtale om Solspill, I etterkant, eposten datert 23. april 2015). Han kalte det i samme e-post for en ’fri tolkning’. Jeg hadde tatt meg frihet til å eksperimentere i øvingen, men jeg opplever at jeg spiller stykket slik det står. Jeg hadde benyttet partituret, samt Lasses beskrivelse av verket, ikke som en fasit, men som et riss å gå utifra. Dette var videre utgangspunkt til et fritt arbeid over lengre tid, som ga meg en utvidet mental og kroppslig forståelse av hva verket kan romme. Deretter gikk jeg tilbake igjen til en mer eller mindre tradisjonell lesning av noten. Prosessen gjorde at jeg kjente alternative veier og nivåer i Solspill, som jeg ikke valgte, men som likevel var tilstede i meg, og det tror jeg påvirker spillet.

Jeg hadde en spesiell mulighet med dette verket, siden jeg hadde tilgang til å snakke med komponisten, men samtidig, siden dette verket er tjue år gammel og har blitt spilt mye tidligere, opplevde jeg ikke den samme forpliktelsen til enighet som i et bestillingsverk der jeg har ansvaret for en urfremføring.

Lasse nevnte i en senere samtale med meg, distinksjonen mellom å gjøre og å høre; og den klassiske utøverutdanningen som mer og mer fokuserer på det første. Den måten jeg spiller Solspill på, mener han har en annen nærhet til det han kaller lyd-tiden, i det han kaller en mer lyttende spillemåte. Dette korresponderer med min opplevelse av å lytte meg gjennom fremføringen.

Utdrag fra Lasse Thoresen: Solspill, spilt av Ingfrid Breie Nyhus (Nyhus, 2015a, spor 2)