TRADISJONER PÅ SPILL // DEL I // JEG LYTTER: ...JA, DET ER OLAV HEGGLAND
Jeg lytter...
«Ja det er Olav Heggland.»
Som om i telefonen. Han skifter taleleie, forteller hva han skal spille, hva han kaller slåtten. Han snakker tydelig og med volum. Buen tar raskt over.
Rytmen er stødig. Noen drag så er tempoet satt. Glir av gårde.
Driv. Grunnfast.
Et pip. Et kort øyeblikk vippes det ut av balanse, noe skriker. Tilbake. Driv. Dypt leie, uhøvlet, men stødig.
Det vrenges. Fingrene hans snur om til noe lyst, tynt, skjørt,
så vidt tonene mistes og glipper. Men rytmen holder han på, rolig og ustanselig.
En skjærende sekund forblir hengende igjen i det andre, lenge etter.
Lyse toner synger rolig og skraper skarpt samtidig.
Dyp gynging, grovt, kastende, repeterende. Skjærende lyder spiller iblant med dobbeltgrepet i dybden.
Han endrer rytmeforskyvningene, men holder samme drivende takt.
Buen hopper bortover på en lang tone; hva kom det av, flyttet han litt på kroppen? Han gjentar det, som om han også vil kjenne på det en gang til, eller som et miniatyrt rituale, hopper med buen igjen, lengre, rytmisk. Gjentar igjen.
Han kaster seg nedover, ru og rått. Det klinger Setesdal, Faremo.
Et motiv beveger seg frem og tilbake mellom to toner, alltid ulikt intonert hver gang den samme tonen lander, nå litt høy, nå høyere.
Samme slått, fire år senere. Rec-knappen trykkes sakte så pitchen vris gjennom en hastig klimpring av strenger. En uklar stemme i bakgrunnen gir signal.
«Det er Olav Heggland». Han mumler, kremter. Er hes, han forteller hva han skal spille. Hvem som lærte han den slåtten. Hva han sa, han som lærte han den slåtten. Han snakker sakte og venter innimellom ordene. Faremoen hadde sagt «Du ska spile slåtten slik som e forteld. Det var tussan som hadd bruferd langt inni heian, sa han. Og når dei kjørde motbakk, så blei det noko seinare. Då ska du seike takti. Men når dei kjem så upp, og som det bleiv neoverbakk. Då. Ska du auke takti. For då gjekk det fort.»
Han sier om igjen hva slåtten heter. «Eg ska prøve å spile den». Så lener han seg inn i en linje som er lys, søkende, siger og snirkler nedover. Dypt kraftig dobbeltgrep, så sakte kraft fremover.
Griper tak i enkelte slag, slår, løfter. Trampingen blir saktere, raskere, så saktere igjen, ujevnt bølgende. En tone piper. To brå buestrøk ned.