FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI

Det abstrakte i folkekunsten: Sammenstillinger


Øyvind Torvund og jeg har begge erfaring fra både folkemusikk og kunstmusikk, og Øyvind har også bakgrunn som improvisasjonsgitarist. Vi startet opp med en diskusjon om hvordan vi opplever annen norsk kunstmusikk som er inspirert av folkemusikk. Begge har opplevd at mange av disse verkene allikevel ikke har klart å få med seg videre det vi opplever av kraft og magi i folkemusikken. Kanskje var det nettopp noe av denne ’magien’ komponisten ønsket å fange i sin komposisjon – men i nedtegningen til et partitur, i overføringen til en klassisk utøver, er det som om dette ’noe’ har blitt borte.

Ligger dette i musikkens materialitet, ligger det i selve utøvingen? Jeg tror at noe av det virkningsfulle som blir tapt i slike tilfeller, ligger i spelemannens utøverpraksis og -holdning, med variabilitet i rytmikk, motiver, ornamentikk, intonasjon og form, som vanskelig kan overføres til et klassisk spill gjennom noteskriften alene.

Kan det være at noe av kraften ligger i abstrakte aspekter ved folkemusikken, spurte Øyvind seg. Han begynte å se på hva dette kunne være, ved å skille ut folkemusikalske trekk og se på dem i løsrevne sammenhenger. Jeg fikk tilsendt etyder og oppgaver fra han, som handlet om slike løsrevne trekk; imitasjon, skjev rytmikk, mikrotonalitet, det ornamentiske. Noe av materialet var mer forklart i ord enn noter, via epost og telefonsamtaler. Det jeg utførte fra disse beskrivelsene av oppgaver, sendte jeg tilbake til Øyvind som lydopptak. Ofte ville han redigere oppgaven noe, etter å ha hørt på det jeg sendte tilbake. En ny oppgave ble formulert, og jeg sendte igjen nye opptak av løsninger.

Det første jeg fikk tilsendt fra Øyvind, var en ornament-etyde. I denne plasserte han store intervallsprang i ornamentene, istedenfor de små intervallene som figurerer i folkemusikk (se Del I: Ill.III). Senere ba han meg om å sende opptak av at jeg spilte ulike slåtteornamenter. Slik låt tre av dem:

Øyvind komponerte en slags katalog av ornamenter i Det abstrakte i folkekunsten, som vises sammen med bilder av visuelle ornamenter fra folkekunst:

I Det abstrakte i folkekunsten er en sentral idé å sammenstille en abstrakt musikk med en annen. Øyvind ba meg trekke ut kun rytmikken fra en slått, for eksempel den asymmetriske rytmikken i en springar, som representant for én abstrakt kvalitet. Denne rytmikken skulle jeg så plassere i en atonal toneverden, som hos Boulez eller Stockhausen, som en annen representant for noe abstrakt. Jeg fant frem biter fra stykker av Boulez og Stockhausen, og spilte disse på rytmikk fra slåtter. Jeg gjorde det ved å først lytte til en slått, og rett etterpå imitere rytmen med det atonale tonespråket. Ved å ha den atonale noten foran meg, for eksempel Boulez (se Del I: Ill.VI ), gjorde jeg tonehøydene som sto i noten, sammen med den rytmen jeg imiterte. Etter hvert ba Øyvind meg i stedet om å gå over til å improvisere et abstrakt tonespråk selv, til disse slåtterytmene. Jeg sendte opptak til Øyvind der jeg gjorde dette, og fra dem valgte han seg ut noen favoritter, slik at jeg fikk et inntrykk av hvilken retning han kunne tenke seg det når jeg senere fremførte verket på konsert. Her er eksempler på rytmisk imitasjon av en pols, slik jeg sendte dem til Øyvind. I videoen under er en konsertversjon av samme imitasjon. Polsen som er imitert er Siste leken Sulhusgubben spella, spilt av Sven Nyhus (Nyhus, 1999, spor 43).

De første punktmusikk-partiene i åpningen av stykket er basert på en tilsvarende idé om sammenstilling av abstrakt rytmikk og abstrakt tonalitet. I disse bitene er det ikke slåtterytmikk, men en abstrakt rytmikk som Øyvind nærmest improviserte ut mens han skrev. Han fortalte at det ikke var tenkt å nødvendigvis spilles for bokstavelig som det sto, men det viktige var inntrykket av abstrakt punktmusikk som ikke forsøker å være konkrete linjer eller former.

Utdrag fra Øyvind Torvund: Abstraction in Folk Art, spilt av Ingfrid Breie Nyhus (Nyhus, 2015a, spor 1)

Imitasjon som konsept ble også testet ut ved at jeg skulle imitere punktmusikk. Folkemusikere lærer musikk ved å imitere fra øret. Øyvind ville gjenskape dette ved at jeg spilte et parti med punktmusikk, og noen ornament-biter han hadde skrevet, inn på kassett. Deretter skulle jeg spille av lyden fra kassetten, og samtidig spille sammen med den, som en imitasjon av det jeg hørte. Forsinkelsen ga inntrykk av en slags imitering, selv om det samtidig er så kompleks musikk at det egentlig er opplagt at det ikke lar seg imitere uten å lese noter eller øve det inn. Dette ble til den siste biten av verket, abstrakt slått:



Utdrag fra Øyvind Torvund: Abstraction in Folk Art, spilt av Ingfrid Breie Nyhus (Nyhus, 2015a, spor 1)

Folkemusikkens mikrotonalitet ble også undersøkt av Øyvind, ved bruk av kassettspillere. Samspillet mellom kassettopptak og flygel gir en slags mikrotonalitet, siden kassettspillerens opptaker vrir på tonehøyden slik at resultatet blir skjevt. I den delen som er kalt Bølgeslåtten, var det først tenkt at det skulle legges åtte lag med kassettopptak oppå hverandre. Jeg fikk noter av Øyvind på hver av de åtte delene, som var nesten like, kun små forskyvninger i rytmikk, og oktavomplasseringer. Først spilte jeg inn lag 1 på kassett. Deretter spilte jeg av kassetten på en annen kassettspiller, mens jeg spilte lag 2 samtidig. Dette samspillet ble tatt opp på kassett. Neste gang hadde jeg da fått et opptak av lag 1 og lag 2 oppå hverandre, som jeg spilte av på én kassettspiller, mens jeg spilte lag 3 på flygelet, og tok alt dette opp på en ny kassett. Slik fortsatte jeg i åtte lag. Når det tas opptak av opptak av opptak, blir de eldste opptakene mer og mer fordreid. Kassettspillerens ujevne fart i opptaket bidrar til en skjev tonalitet. I det første eksemplet under, høres starten på lag 1+2. Det andre eksemplet viser når jeg har kommet til det sjuende laget.

Øyvind vurderte dette som at det ble for mange lag, de eldste opptakene forsvant for mye, i forhold til hva han kunne tenke seg. Han lagde derfor en ny versjon med kun tre deler, men tatt opp i lag på lag på den samme måten, da ble den slik, Bølgeslåtten:

Utdrag fra Øyvind Torvund: Abstraction in Folk Art, spilt av Ingfrid Breie Nyhus (Nyhus, 2015a, spor 1)

I løpet av prosessen med komponeringen av Det abstrakte i folkekunsten sendte Øyvind meg oppgaver og noter som i liten grad var ’ferdige’, men åpne for at vi kunne se hva som fungerte når jeg utførte dem, og det var åpent for innspill fra meg i samtalene. Etter at vi hadde arbeidet med tester til alle disse delene, begynte Øyvind å sette dem sammen til en form. Vi møttes til et par workshops før vi nærmet oss fremføring, for å teste det tekniske, prøve ut hans forslag til helhet og prøve ut fortolkningsmessige løsninger i enkeltdeler. Noen ganger brukte vi materialet slik det utartet seg på en prøve, som et forslag til å ta videre i fremføringssammenheng. Og noen ganger gikk Øyvind tilbake og ville skrive om og prøve på en annen måte. Formen og de siste detaljene ble satt bare et par dager før konsert, og skjedde i stor grad i samspill med meg og hva som skjedde på prøvene. På konserten føltes det som mange ting fortsatt var åpne for endring, fremføringen var enda en ny ’test’, nær opp til ’forsøket’, det eksperimenterende.

Siden jeg gjorde etyder og oppgaver underveis i komposisjonsprosessen, var jeg med på Øyvinds ulike veier med materialet, hvilke valg han forkastet og hvilke retninger han gikk videre i. Selv om oppgavene var instruert av Øyvind, var han lyttende i samtalene, og stadig åpen for forslag tilbake. Oppgavene og interaksjonen ga meg forståelse av hva som var målet i ulike deler, det ga meg en følelse av å fortsette å lete etter et felles mål, istedenfor å utføre.

I partier av Det abstrakte i folkekunsten ble flygelet tillagt parallell elektronisk lyd, som interfererte med den akustiske flygelklangen. Musikken ble bygget ut med et visuelt aspekt, i to lysbildeskjermer, hvor sammenstillinger av folkekunst og abstrakt kunst spilte sammen med musikken. Jeg hadde to pedaler å styre i stykket, en med hånden, som styrte elektronisk lyd, og en med en fot, som styrte bilder. Jeg hadde også en kassettspiller med opptak jeg hadde gjort på forhånd, som jeg spilte sammen med i de to siste satsene. På konserten ville også Øyvind at jeg skulle snakke litt om verket og hvordan det var bygd opp. Han ville at jeg skulle snakke som en folkemusiker, litt uformelt, eller kanskje som en popmusiker, for folkemusikk er kanskje en slags populærmusikk, eller i hvert fall i kontrast til den seriøse samtidsmusikken.

Dette stykket har ulike innfallsvinklar til ideen om å spele folkemusikk på piano. Det finst ein konseptuell innfallsvinkel, med bruk av kassettspelar, der pianisten er bedt om å spele inn ein sekvens på kassett, og bruke denne kassetten som om ho prøver å lære/imitere det ho høyrer på kassetten. På same måte som mange typar folkemusikk har blitt lært vidare på, med utgangspunkt i å høyre på gamle meisterar på spoleband. Det finst sekvensar som er inspirert av boka til Mikkel B. Tin: «De første Formene», som ser forbindelsar mellom modernistisk abstrakt formspråk i billedkunst og folkekunst, og at det abstrakte har vore tilstades i lang tid. Det abstrakte har kunna representere det uforståelege i tilværelsen, noko heilag. Han ser særleg ei forbindelseslinje mellom ulike former for abstrakte mønstre i broderi og dei geometrisk abstrakte bildene til den russiske malaren Kasimir Malevitsj (1879-1935). Med utgangspunkt i denne visuelle linken mellom abstrakte mønstre i folkekunst og modernistiske maleri, ville eg at ein del av stykket skulle handle om desse størrelsane eller begrepene i musikken. Det å kunne komponere totalt abstrakte pianoteksturar, som likevel kunne relaterast til folkekunst, var ein fin tanke. Ikkje bare for å prøve å sjå med friskt blikk på kva «folkemusikk» kan tyde idag, men også fordi ideen om det opprinnelege, ideen om ein arkaisk abstraksjon, at det finst ein arkaisk versjon av det me kategoriserer som modernisme er veldig fascinerande. Det abstrakte i stykket er enten punktmusikk, (teksturar utan tradisjonell fraseforståelse, melodikk og rytmikk), skalabevegelser oppover, (som analyse eller forenkling av ein kompleks tekstur) eller abstrahert slåttemusikk. Enkelte plasser i stykket høyrest utdrag av ein pols og ein rammeslått som blir besvart av pianisten. I pianosvaret har det rytmiske og dynamiske i frasen blitt applisert på ein atonal figurasjon, ein «bastard» mellom slåttefrasen og eit atonalt tonespråk. Elektronikken i desse abstrakte sekvensene er spelt på ein Doepfer modulær-synth. Det finst også melodiske element her, særleg i siste sekvens, «Bølgeslåtten», der Ingfrid har spelt inn variasjonar av den same linja fleire gonger oppå kvarandre, og der fargen av fleire lag med kassettlyd er tydeleg. I live-versjonen av stykket, blir bildene som har inspirert musikken projisert på lerret i takt med musikken, i skalabevegelsene er det tilhøyrande fargeskalaer, i ein slags 1:1- relasjon mellom bilde og lyd (Øyvind Torvund i programtekst til urfremføringen).

Øyvind trekker i denne programteksten frem boken De første formene av Mikkel Tin, som diskuterer sammenhengene mellom det abstrakte formspråk og det uforståelige i tilværelsen.

Tendensen til abstraksjon er til stede som et vesenstrekk ved folkekunsten til alle tider og alle steder. ... Det å abstrahere fra det historisk betingede, moten og epoken, og fra det personlig betingede, det individuelle og sentimentale, og fra det begrepslig betingede, motivet og fortolkningene, er en måte å avdekke og fastholde det vesentlige i det tilfeldige på (Tin, 2007, s. 240-241).

Tin viser til en sammenheng mellom det abstrakte formspråket og tilgangen til noe mytisk. Dette kobles til den muntlige overleveringen, som skjer «fra en tilstedeværelse til en annen tilstedeværelse», og er bundet til et bestemt her og nå. «Når det ikke finnes noen formell logikk som i skriftkulturen er det fordi logos ennå ikke har fortrengt mythos» (Tin, 2007, s. 250). Abstrakte figurer har vært brukt på seremonielle gjenstander i livets riter, og fremtrer som analogier til forestillinger vi ikke lenger har adgang til:

I det hele tatt synes det å være utmerkede kjennetegn ved de kultiske handlinger, formularer og gjenstander at de adskiller seg fra dagligdagens handlinger, språk og ting ved en viss ugjennomsiktighet; det er i mysteriet, ikke i logikken at det sakrale manifesterer seg (Tin, 2007, s. 256).

Johan Huizinga skriver om det lekende menneskets tilgang til det hellige via det musikalske;

All true ritual is sung, danced and played. We moderns have lost the sense for ritual and sacred play. Our civilization is worn with age and too sophisticated. But nothing helps us to regain that sense so much as musical sensibility. In feeling music we feel ritual. In the enjoyment of music, whether it is meant to express religious ideas or not, the perception of the beautiful and the sensation of holiness merge, and the distinction between play and seriousness is whelmed in that fusion (Huizinga, 1950, s. 158-159).

Og det å treffe på portaler til noe ’hellig’, til mysteriet, er vel akkurat det vi musikere leter etter, hver dag, i vår utøving?

Det er kanskje ikke det hellige som preger det helhetlige uttrykket i Det abstrakte i folkekunsten (konsertopptak kan ses her), snarere det underfundige, lekne og eksperimentelle. Verket åpner opp for å oppleve og reflektere over disse abstrakte egenskapene ved folkekunst og moderne kunst, løsrevet og satt i overraskende sammenstillinger.

Fra urfremføringen av Øyvind Torvund: Det abstrakte i folkekunsten, Kulturkirken Jakob, september 2014.
Foto: Ultimafestivalen 2014/Henrik Beck