FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI

Pianistisk tradering



Svarte og hvite


Jeg har i de to tidligere kapitlene beskrevet prosesser der folkemusikk har vært inspirasjon til nye samtidsmusikkverker, og der folkemusikk har vært inspirasjon i letingen etter utvidede fortolkningsmuligheter. Et spørsmål jeg stadig har spurt meg underveis i prosjektet, er hvordan jeg kan forholde meg til min folkemusikkbakgrunn som pianist; hva 'folkemusikk på piano' kan innebære.

Flere utøvere i det norske programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid har søkt i musikalske og instrumentrelaterte muligheter ut i fra folkemusikalske perspektiver. Mattis Kleppen har søkt seg frem til en personlig syntese av tre tradisjoner på sin bassgitar; hardingfeleslåtter fra Telemark, vest-afrikansk griotisme og blues-musikk fra Mississippi (Kleppen, 2013). Kontrabassist Håkon Thelin har forestilt seg en 'folkemusikk for bassen' som handler om å 'hjelpe instrumentet til å finne sin egen stemme', og han ser på denne ’folkemusikken’ som en type samtidsmusikk:

The folk music of and for the double bass is nourished by a venture of sound (timbre) through variation, improvisation and composition ... The concept of folk music for the double bass, as a true goal for expression and recreation, constitutes the same prepared spontaneity and rehearsed freedom as a folk fiddler's performance, with the accumulation of thoughts and experiences through an unrestrained sound (Thelin, 2012).

Jeg har spilt på hardingfeleslåtter som etyder på piano for å utvikle den folkemusikalske pianistiske estetikken min, og for å inkorporere slåttevariabiliteten som utøvingsform. I slåttespillet har jeg også lett etter måter å komme i nærheten av en bevegelig intonasjon på. Det at en tone kan varieres mikroskopisk i høyde fra en strofe til en annen, er et viktig aspekt av det jeg opplever gir folkemusikken en egen kraft. Når jeg synger folkemusikk selv, er en slik bevegelig intonasjon naturlig tilstede.

Dette er spesielt problematisk for meg som pianist; foran meg står et instrument som er skrudd fast i sin tempererte stemming, ingen halvhøye intervaller å finne, og ingen mulighet for å gli mellom dem. Jeg kunne ta frem stemmenøkkelen og skru underveis i spillet – men det ville være så tungvint at det ikke kan bli noen slik flytende bevegelighet av det. Jeg kunne stemme hele flygelet om til en annen stemming, men det hjelper meg fortsatt ikke, for tonehøydene på de svarte og hvite tangentene blir like satt i én intonasjon.

Komponistene jeg arbeidet med i stipendiatprosjektet, forsøkte ulike måter å utvide flygelets tonalitet og lydverden på; via live-elektronikk i Nations og via samspill med elektronikk og kassettspilleropptak i Det abstrakte i folkekunsten. I Avstandsriss brukte vi kontaktmikrofoner inni flygelet for å forstørre lydene fra selve mekanikken.

Å spille med bevegelig intonasjon på piano kunne eventuelt vært mulig med digitale verktøy. Men da flytter klangen seg fra det akustiske og organiske til noe elektronisk, og for meg personlig er det viktig å kunne jobbe med flygelets akustiske klangnyanser. Jeg kom derfor frem til at siden det er flygelet jeg liker, må jeg akseptere flygelet som det er.

Jeg har derfor søkt i flygelets muligheter etter en illusjon av halvhøye intervaller, eller å påvirke overtonene til å klinge i den retning. Jeg arbeider med dette via øret; å lytte meg frem til når det skjer noe med overtonene. Å skrelle av og spille stadig enklere hjelper meg med å komme nærmere denne tonalitetsfølelsen. Det er som det er lettere å komme nærmere de overtonene jeg ønsker, jo tørrere jeg spiller, og jo svakere jeg spiller. En illusjon av bevegelig intonasjon kan også nås ved å stadig variere hvilke halvtoner som brukes. Eksempler på dette kan høres i neste kapittel, Slåttepiano: Folkemusikk på piano.