Samtale om Avstandsriss
Minnespor
Erik Dæhlin: Arkivene fryser tradisjoner som egentlig er dynamiske. Det var her det begynte.
Ingfrid Breie Nyhus: Vi kom inn i lydarkivet i Norsk Folkemusikksamling med ulike bakgrunner og roller, og så det med to ulike blikk, som informerte hverandre (se også Del II: Avstandsriss: Flerstemmethet). For meg var det interessant å både kunne studere folkemusikksamlingens arkiv over utøvertradisjoner, og å kunne undersøke den arkiverte musiseringen i en skapende og eksperimenterende situasjon. Min far jobbet med dette arkivet før jeg ble født, og er en av stemmene man møter i opptakene.
Utøvere og slåtter som har vært inspirasjon for meg tidligere, ledet meg i søkene, til å zoome meg inn i den store mengden av arkivopptak. Jeg lyttet til ulike opptak av samme slått, av samme spelemann på forskjellige tidspunkter i hans liv, av samme slått i ulike dalstrøk. Utøverhistorien tegner seg frem for en i møte med arkivet; linjer i ulike traderingsretninger av det nedarvede stoffet.
Erik: Min inngang til prosjektet var tidligere arbeider med gamle opptak av Edvard Grieg. De var lagret på voksruller, og jeg ble fascinert over hvordan opptaksteknikken påvirket møtet med materialet og dermed de minnesporene ettertiden sitter igjen med.
Det at du står mellom den kontemporære klassiske tradisjonen og folkemusikktradisjonen, altså at du er musiker som arbeider i ganske ulike tradisjoner, det gir en interessant dialektikk og «stereofonisk» holdning hos deg som utøver. Før jeg besøkte Norsk Folkemusikksamling første gang, hadde jeg en forventning og et ønske om at arkivet skulle ha en tydelig materialitet. Jeg så for meg et rom fullt av støv, bunker med papirer og voksruller i stabler. Men da jeg først kom inn i arkivet, opplevde jeg det som litt fattig: Folkemusikkarkivet var en datamaskin med mp3-filer. Jeg ble også overrasket over at arkivet var så uoversiktlig. Mye av materialet var verken registrert eller indeksert. Noe var fra voksruller, hvert opptak på ca. 1-4 minutter, litt avhengig av den opprinnelige opptakshastigheten. Hvorfor har arkivarene dratt ut og samlet materialet? Hvilke ulike valg har de tatt? Hvordan møter de på ulike vis kildene; musikerne? Hvordan var og er arkivet med på å forme vår historie og vårt syn på vår nasjonale identitet? Hvilke sider av det arkiverte materialet har vi fortsatt tilgang til og hva er i ferd med å bli uforståelig, for langt unna – en «mythos»? I deler av den europeiske kunstmusikktradisjonen, som blant annet inkluderer Grieg, omformes folkemusikkmateriale til å bli en del av et annet kunstverk, ofte i et historisk forhold hvor agendaen kunne være å bygge en nasjon gjennom å konstruere et bilde av en felles identitet. På samme måte knytter det seg ideologiske perspektiver til et slikt arkiv, som «limer» når vi kommer i kontakt med arkivet. Arkivet begynner således å stille spørsmål til oss som trer inn i det.
Å spille som å lytte
Ingfrid: Jeg ønsket at de gamle opptakene, utøverne vi møter fra en annen tid, på en måte kunne ta plass i flygelet. Å la utøverne og deres uttrykk og holdninger påvirke hvordan jeg tenker når jeg spiller, hvilke valg jeg gjør ved tangentene. At minnet av et annet menneskes uttrykk, kunne ta bolig i meg, og vokse seg ut i et annet lys, en annen situasjon.
Erik: Jeg lyttet til musikerne; hvordan de spiller, hva de forteller, hvordan de knytter seg til en tid, en historiefortelling og tradisjon. Vi ønsket å skape en situasjon ved det vi laget, der det å spille var som å lytte. Og vice versa.
Ingfrid: Etter å ha lyttet til store mengder materiale, begynte enkelte opptak å skille seg ut. De ble igjen i hodet mitt, sang og spilte videre der. Lydlig minne forholder seg til tid på en annen måte. Det er ikke et strekk fra a til b, men fremstår som momenter, steder, hendelser. Det kan være bare én eller to lyder som står igjen som essensen av det jeg har hørt. En spesiell forsiring, et spesielt intervall, et rytmemotiv, minnet av stemmens klang, et pust.
Erik: Jeg opplevde et kræsj mellom det borgerlige pianoet og hardingfela som var heftig og som sammen med ditt spill var kreativt genererende. Klaverlokket gikk av første gang vi hadde workshop. Flygelet er et møbel man låser. Som en kiste. Det var derfra ideen kom. Ideen om å åpne det opp!
Ingfrid: I noen av opptakene var det som om det menneskelige, sårbarheten til utøveren kom spesielt tydelig frem og grep tak i meg. Det uskolerte eller hverdagslige kan noen ganger åpne opp for et enda mer direkte uttrykk. Bildet av denne utøveren ved kjøkkenbordet, innimellom hardt arbeid, en kaffekopp og en sang. En lydlig nærhet til det vanskelige livet.
Slør
Erik: Jeg forsøkte å smelte vinyl. Det gikk ikke. Spolebånd fungerte bedre. Men jeg fant ikke slike bånd ved arkivet, og brukte istedenfor utdaterte VHS-bånd med amerikanske sitcoms, som jeg fikk tak i privat. Det var en formmessig utfordring at materialet befant seg i så korte snutter. Det var ikke lett å finne en musikalsk storform å inkludere dem i. Jeg tenkte tidlig at det heller ikke var noe poeng å arbeide med en konseptuell idé om en koherent eller gjennomkomponert helhet. Hvorfor og eventuelt hvordan skulle vi kombinere ulike bruddstykker i et større narrativ? Linken for meg ble spolebåndene som du i løpet av de tre timene fremføringen pågikk, dro lenger og lenger ned i flygelet. Denne langsomme aksjonen poengterte og ivaretok den gradvise og utstrakte tiden.
Ingfrid: I den intense lyttingen til arkivmaterialet ble etter hvert et annet rom forstørret, det rommet som er mellom utøveren og lytteren; lydopptaket. I de eldste opptakene er det tidvis overvekt av sus og hakking. Jo nærere vi kommer i dag, jo mer transparent er lydopptakets eget rom. Men det er der like fullt, som et slør mellom personen som spiller eller synger, og vi som sitter og lytter. Innsamlerens dokumentariske kommentarer er med på å fylle og utvide dette rommet, dette sløret. Når jeg snakker om det lydlige minnet av å ha hørt på en slått, er det ikke bare slåtten som er i dette minnet, minnet har også dette sløret med seg. De flyter sammen.
Erik: Musikalsk lagde vi vårt eget «live-arkiv» hvor vi til fremføringen valgte ut noe av materialet. Ulike versjoner av den samme slåtten ble for eksempel lagt oppå hverandre og spilt mot hverandre. Hvor formen også gjenspeilet arkivet: Å komme inn i ulike rom. Det ble på en måte som å lage et smykke med en rekke elementer hengende flettet sammen eller sammenkoblet i ulike kjeder.
Ingfrid: Under fremføringen av Avstandsriss ble flygelet gradvis fylt med magnetbånd. Det jeg spilte ble etter hvert tilslørt av båndene mot strengene. Mot slutten av fremføringen fikk båndene falle fritt, fylle flygelet helt, strengene ble mer og mer tildekket, helt til jeg ikke kunne spille mer.
TRADISJONER PÅ SPILL // DEL I // SAMTALE OM AVSTANDSRISS