FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI

//   BEVEGELIG INTONASJON   //

Her er eg fødde (utdrag), sunget av Brita Bratland (Bratland, 1987, spor 1)

I slåttespill og folketoner finnes ofte en bevegelig intonasjon; en tone mikrovarieres i intonasjon fra en strofe til en annen, fra en fremføring til en annen. Dette er en av varieringsmåtene i utøvingen.

Folkemusikken vår har vært preget av mange toneartsmessige trekk som gjør at den ikke uten videre passer inn i det tempererte dur- og moll-systemet. På overflaten er det mye som tyder på at den vokale delen var forholdsvis sterkt knyttet til mollskalaen og til kirketoneartene. Slåttene på fele og hardingfele synes derimot å ha hellet mer til durtonearter, men også her finnes det atskillige innslag fra kirketoneartene, ulike blandingsskalaer, og kanskje også fra naturtoneskalaen. … Etter som vi opererer med mange halvhøye intervaller, vil det som forståes som folkemusikk-tonalitet, være intonasjon basert på langt videre rammer enn det man aksepterer i kunstmusikken, som er bygd på det tempererte skalasystemet. Disse nyansene kan dokumenteres gjennom halvhøye terser, sekster, kvarter og septimer (Nyhus, 1993b, s. 193-194).

... Tonehøydemålinger av eldre utøvere har vist at de har hatt store variasjoner i sin plassering av tonen. Ikke minst har Reidar Sevåg gjennom målinger av eldre langeleiker vist at mens oktav og kvint har hatt faste trinn, har de andre intervallene hatt stor variasjon … Kvarttoner er også av de gamle uttrykkene, men kanskje er ikke dette det beste uttrykket for å angi tonene i folkemusikken. Folkemusikk har vel aldri så små tonesprang som en kvart tone … De rene intervallene kan uansett ikke dekkes av uttrykket. Heller ikke moll-tersen, som er 16 cent over temperert, eller den lave strypekvarten, som er 20 cent over temperert. Noen kaller disse tonene blåtoner, og det er et kult navn, men gir etter min mening for mye assosiasjon i retning av blues og jazz, hvor man tenker seg at tonen skal dras i en bevegelse, helst oppover, i området mellom moll og dur. Halvhøye og nøytrale tonehøyder er det vel de uttrykkene som er mest i bruk på lærestedene rundt om i landet. Noen felles betegnelse for alle de ikke-tempererte tonene har vi ennå ikke.Når det gjelder det halvhøye 4. trinnet, som finnes i naturskalaen som 11. tone i rekka, mener jeg at det er relevant å kalle den naturkvart, som dermed skiller den fra andre ikke-tempererte toner. Dens plassering er slett ikke ‘mellom’ noen andre størrelser når den er i bruk, men har sitt selvstendige liv og naturlige plassering i musikk over hele verden (Ofsdal, 2007, s. 127).