FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI

//   VARIABILITET   //

Førnesbrunen (utdrag), spilt av Høye Kvåle, i form etter Håvard Gibøen (Kvåle & Smedal, 1992, spor 16)



Førnesbrunen (utdrag), spilt av Gunnar Dahle, i form etter Ola Bernås Kvåle (Dahle & Dahle, 2009, spor 10)

Førnesbrunen (utdrag), spilt av Einar Løndal (Løndal, 1994, spor 10)



Førnesbrunen (utdrag), spilt av Jørgen Tjønnstaul, 1937 (fra Norsk folkemusikksamlings lydarkiv)

«Daa Myllaren spela paa Mogen i Høidalsmo i 1864, spela han 'Langedragen', og den spela han upp-att nie gongir i nie skyggjingar, som han dikta til på staden» (Berge, 1972, s. 169)

Slåtten er bygget på en varierende praksis. Det er en variabilitet i spillet, som gjør seg gjeldende i ulik grad og på ulik måte av ulike spelemenn, fra de som gjengir tettest opp til sine læremestre, til dem som bygger om slåttene, planlagt eller spontant. Tellef Kvifte beskriver måter spelemenn tilfører formmessig variabilitet; som variasjon av tonematerialet, innføring av nytt delmotiv, utelatelse av delmotiv, variasjon i strøkfigurer, variasjon i forsiringene, og at dette utføres i ulike mønstre (Kvifte, 1978, s. 53-58).

Man kan tenke seg to ytterpunkter på skalaen mye/lite variabilitet, og jeg skal forsøke å beskrive spillemannstyper som svarer til disse to ytterpunktene. På det ene ytterpunktet har vi den ’varierende spillemannstypen’. Jeg forestiller meg at han husker slåttene mer som et sett regler eller spilleforskrifter enn som en rekke toner. ... Det musikalske grunnmaterialet omfatter et sett motiver, og et sett mulige variasjoner av motivene. Ved hjelp av enkelte av reglene kan han i tillegg danne seg nye variasjoner når han måtte ha behov for det. ... Underveis i spillet vil spillemannen stadig foreta valg mellom flere mulige fortsettelser. ...  For å kunne gjennomføre en slik type spill på en musikalsk vellykket måte, krever det at man kjenner sitt musikalske materiale ut og inn. Den ’ikke-varierende spillemannstypen’ kan man derimot godt tenke seg uten en slik dypere forståelse for den musikalske strukturen i slåttene. ... Men det viser seg at det også blant de ’ikke-varierende’ finnes spillemenn som fungerer på et svært høyt plan. Det er typen som filer og arbeider på slåttene sine til de har fått en form som ligger så nær opp til en forestilling om ’den beste formen’ som mulig. Denne spillemannstypen er like inneforstått med og opptatt av variabilitetsfenomener som den varierende typen (Kvifte, 1994, s. 16-17 ).

Svært forenkla kan vi seie at spelemennene kløyvde seg i dei som ville halda på den lokale tradisjonsbundne spelskulen, og dei som prøvde seg i myllarfarga spel, dvs. ei langt meir personleg tolking av slåttemotiva, utan å vera redde for å missa den lokale fargen. … Det er stor skilnad på kor mykje spelemenn varierer. Somme kan spela slåtten så og seie tone for tone på same måten kvar gong, medan andre varierar svært mykje. Men også dei som ikkje varierer har kjennskap til fleire måtar for variasjon. Ofte har dei arbeidd mykje med kvar einskild slått for å koma fram til ein form som dei synest er god. … Enklast er det å variera talet omgangar i ei framføring og tale gongar eit motiv vert spela i eit vek. Men også motiva kan varierast. Spelemannen kan ha nokre få faste variasjonar. Når han så spelar slåtten kan han velja einskilde av desse variantane utan å nytta alle. Dessutan kan rekkja av variasjonar vera ulike frå gong til gong. Men det er også variasjonsteknikkar som kan nyttast. Då treng ikkje spelmannen hugsa alle variasjonane, men kan nytta ein allmenn teknikk til å endra motivet. Slike teknikkar kan t.d. vera å endra stroka på ein viss måte, endra den tonen som kling ved sidan av meloditonen eller å endra sjølve melodien. … Ofte er det slik at eit motiv ikkje kjem oppatt i nøyaktig same form. Spelemannen kan variera små detaljar i melodi, bogeføring og ’borduntone’ … I somme slåttar er dessutan motiva i dei ulike veka så nærskylde at det kan vera vanskeleg å skilja veka klårt frå kvarandre, særleg når spelemannen i tillegg varierer motiva i kvart vek (Bjørndal og Alver, 1966, s. 53, s. 113-114).

Åtte noteeksempler på de første taktene av Førnesbrunen (Aksdal & Nyhus, 1993, s. 314).

Morten Levys illustrasjon av hvordan han forstår spelemennenes komplekse variabilitetsmønstre i utøvingen av rammeslåttene i Setesdal (Levy, 1989, s. 101).