FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI

Med folkemusikk som inspirasjonskilde


Det er ikke få komponister som har koblet inn folkemusikalske trekk i sin personlige stil; for eksempel Joseph Haydn (1732-1809) som integrerte folkemusikalske temaer i sine komposisjoner, Frédéric Chopin (1810-1849) som hentet inspirasjon fra polske mazurkaer og valser, Franz Liszt (1811-1886) som hentet fra ungarske danser, Béla Bártok (1881-1945) som studerte ungarske folkemusikalske former og smeltet dem inn i sin kompositoriske stil, og Luciano Berio (1925-2003) som hentet inn folkesanger fra flere ulike områder. Den visuelle kunsten har også hatt tilsvarende låning og inspirasjon fra folkekunst, som for eksempel Pablo Picassos (1881-1973) inspirasjon fra afrikansk folkekunst. Musikkhistorisk var det et fokus på egen nasjons folkemusikk særlig i 1800-tallets nasjonalromantiske periode. I Norge ble det utviklet en bevegelse for å få mest mulig folkemusikk samlet inn og skrevet ned, og Ludvig Mathias Lindeman (1812-1887) var en av de viktigste innsamlerne. Det ble videre satt i gang et prosjekt om å forme en nasjonal norsk musikk, og her sto Rikard Nordraak (1842-1866) i spissen.

Alt som 19-åring skreiv [Nordraak] i eit brev til faren: ‘Nu først føler jeg, hvad Nationalitet er, og hva det bør være’. Programmet var dette: ‘Nationalitet bestaar ikke f.Ex. i Musiken at komponere Hallinger og Springdanse, som vore Fædre. Det er chinesisk. Nei, men byg et Huus af alle disse Smaastede og bo deri. Hør disse nøgne, klagende Melodier der som fader- og moderløse Børn gaa alene omkring paa hver sin Kant over det hele Land. Saml dem omkring Dig i en Kreds ved Kjærlighedens Arne og la dem fortælle sine Eventyr. Bevar Alt, tænk efter og spil saa bagefter.’ [Nordraak, sitert i Greni, 1942, s. 46f] ... Nordraak ville fornye musikken i nasjonal retning, men som Bergreen ville han ikkje gjere bruk av folkemelodiane. Han ville inn til det folkemusikkaktige – oppløyse ‘alle Gaader’. Då ville folkemelodiane ‘blive glade og klynge sig op til Dit Hjerte, da er Du national Kunstner...’ Med si gløydande nasjonalisme øvde den unge Nordraak sterk innverknad på Edvard Grieg, som var den som i fyrste rekkje kom til å lukkast med å foreine folkemusikk med den rådande (tyske) universalstilen på ein kunstnarleg sett overtydande måte (Havåg, 1997, s. 83-84).

Etter Grieg og videre gjennom 1900-tallet, fortsatte komponister å hente inspirasjon fra norsk folkemusikk, blant andre tidligere nevnte Johan Halvorsen, samt David Monrad Johansen (1888-1974), Harald Sæverud (1897-1992), Eivind Groven (1901-1977), Olav Kielland (1901-1985), Klaus Egge (1906-1979), Geirr Tveitt (1908-1981), Johan Kvandal (1919-1999) og Lasse Thoresen. Med modernismen kom nye impulser til, og ideer om å vende seg vekk fra det gamle og mot det innovative. I den senere tid kan det se ut som folkemusikken som inspirasjonskilde har fått et nytt oppsving i norsk kunstmusikk, mener Eivind Buene, og omtaler det som 'nyfolklorisme':

Kombinasjonen folkemusikk/kunstmusikk har en ubrutt tradisjon i Norge helt tilbake til Edvard Grieg, og en av tradisjonsbærerne i dette feltet har vært Grenagers lærer Lasse Thoresen. Han har arbeidet med det mikrotonale aspektet ved folkemusikken, bruken av utempererte naturtoner utenfor det ordinære systemet ... en nordisk parallell til måten for eksempel asiatiske komponister bruker sine klangmyter og folklorismer for å skape en umiskjennelig regional kunstmusikk. ... Det idylliske, klangen av folkemusikkens harmonier, den rene, nordiske enkelheten, har også norsk jazz hatt suksess med i utlandet (Buene, 2010, s. 86-89).

Som nevnes her, har skandinavisk jazzmusikk også latt seg influere av folkemusikk i flere tiår. Jan Johansson var tidlig ute med Jazz på svenska (Johansson, 1964), og Jan Garbarek ble på 70-tallet en foregangsfigur her til lands i å bruke folketoner i jazzen, fulgt opp av musikere som for eksempel Arild Andersen, Karl Seglem, og folkemusikere som har samarbeidet med jazzmusikere, slik som Kirsten Bråten Berg.

I Samtidsmusikalske blikk på folkemusikk forteller jeg om et utvalg komponister jeg har bestilt nye klaververker av, og en av dem er Asbjørn Schaathun. Han skrev til meg tidlig i prosjektforløpet, at han hadde hatt en drøm, der vi møttes kort på en mørk kafé, muligens den på Sollihøgda. Der overbrakte jeg han en pose før jeg gikk igjen. Oppi denne posen var det en ansamling av tekster, lyd og nedtegnelser fra norsk folkemusikk. Det var som en slags budstikke, fortalte han, en slik som man overbrakte skriftlige beskjeder med på bygdene i tidligere tider. Og derpå lurte han på om jeg kunne lage en slik budstikke til han; en samling av materialer som tegner et bilde av det som interesserer meg ved folkemusikk. Dette kunne danne en inngang til hans komponeringsarbeid.

Fra denne impulsen lagde jeg en digital budstikke; en samling av tekster, sitater og lydklipp som representerte det som engasjerer meg, det som jeg trekkes inn i, ved slåttemusikken. I arbeidet med denne samlingen kom det til syne fem kategorier som jeg personlig synes er spesielt interessante ved slåttemusikk. Den ene er dens kobling til ukjente og mytiske krefter, en annen er det ikke-personifiserte opphavet. En tredje er slåttens formmessige variabilitet, en fjerde er den svingende, asymmetriske rytmikken, og en femte kategori er den bevegelige intonasjonen. Disse temaene har tatt plass på ulike måter i det kunstneriske arbeidet mitt. Til slutt i denne refleksjonen har jeg plassert en slik budstikke, om hvert av disse interesseområdene.

I løpet av stipendiatprosjektet dukket det opp enda et fokusområde, som kom til å prege meg. For mens jeg lette i hva jeg liker ved slåttemusikk, nærlyttet til den, og samtidig arbeidet med verkene i prosjektet, trådte noen spillemessige, estetiske kvaliteter frem for meg som viktige.