FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI

En folkemusikalsk estetikk?


Se for deg følgende; på den ene siden, den norske folkemusikken, som ofte har vært spilt eller sunget i små rom, i hverdagslivet, ofte vendt innover eller mot nære situasjoner, og på den andre siden, det borgerlige, skinnende instrumentet flygelet, spilt på i salonger og store saler.

Det grandiose hører til flygelet. I slåtten hører jeg det lavmælte, jeg hører nærheten til mekanikken, til strengen. Det virtuose hører til i den klassiske pianismen, det skal glitre og skinne, fingrene skal ha rapiditet og egalitet. I slåttemusikken, slik jeg hører den, tiltrekker ikke spillet i seg selv fokus.

Estetikken i utøvingen til en romantisk, virtuos konsertpianist står i stor kontrast til estetikken hos en tilforlaterlig, nedtonet folkemusiker. Så enkelt er det naturligvis ikke, men jeg forestilte meg overdrevne dikotomier som dette; det monumentale mot det hverdagslige, det rettvinklede mot det skjeve, det våte mot det tørre, det kontrollerte mot det ruskete, det polerte mot det røffe, det egale mot det uegale, det emosjonelle mot det trivielle. De første ordene i ordparene er ytterpunkter knyttet til den klassiske utøvingens idealer. De andre ordene er ord jeg relaterer til folkemusikalsk utøving, slik den filtreres frem for meg, når jeg lytter til folkemusikalsk spill som jeg liker. Disse ordene og beskrivelsene må ikke forstås for bokstavelig, men som bilder.

Utøverens spillende arbeid skjer umiddelbart. I det umiddelbare er det holdninger, i form av tankesett, forestillinger og bilder, som er avgjørende. For meg har disse ordparene og overdrevne ytterpunktene vært holdninger, måter å tenke på, som jeg har brukt inn i spillet.

Jeg ville se om den pianismen jeg kjente, pianoestetikken jeg ble utdannet i og som dermed er inkorporert i meg, kunne utvides eller flyttes på, mot en annen, kall det gjerne folkemusikalsk, estetikk ved flygelet. En folkemusikalsk estetikk innebar å unngå det romantiske, å forsøke å gå i retning av det enkle, å forsøke å dytte meg ut av automatiserte spillemåter. Kanskje kunne slåttemusikken utvide pianoets verden.

Det nære, tørre, skjeve, ruskete – det er estetikk som tiltrekker meg. Den ber meg om å lytte. Jeg satte meg fore å bruke folkemusikkordene av ordparene nesten som dogmer ved flygelet, for å avromantisere, og presse spillet mitt i en annen retning, til en personlig folkemusikalsk estetikk.