FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI

Nations: Gjenkjennelse


Innledningsvis hadde Asbjørn Schaathun og jeg samtaler om likheter og ulikheter mellom folkemusikk og modernistisk musikk. Både i slåttemusikk og i nyere musikk kan materiale repeteres tilnærmet likt, med mikroskopiske variasjoner. Folkemusikken som ’dveler ved det harmoniske’, kan ses som parallell til flatene i ny musikk. Som nevnt under avsnittet Med folkemusikk som inspirasjonskilde ba Asbjørn meg lage en budstikke av elementer som opptar meg ved slåttemusikken, hvor fem kategorier tegnet seg frem. Av disse var spesielt variabilitet et tema vi skulle komme tilbake til i arbeidet med Nations; forholdet mellom det faste og det frie.

Da Ingfrid Breie Nyhus spurte meg om jeg kunne skrive et pianostykke, eventuelt med elektronikk, var den aller første ideen som slo ned i hodet på meg, å ta utgangspunkt i Griegs Slåtter op.72, og skrive et ordentlig klaver-
verk for i dag. Et enkelt og solid utgangspunkt: Jeg elsker nemlig å høre dyktige musikere spille. For å gjøre det hele litt mer komplisert dukket en annen idé opp, nemlig å gjøre et ambisiøst forsøk på å videreføre (hvilket flott ord!) arven, etter de store musikalske freskene i etterkrigsmodernismen, fra Hymnen av Stockhausen og Coro av Berio, til Couleurs croisées av den belgiske komponisten Henri Pousseur. Ikke minst tenkte jeg å stjele en idé fra Stockhausen fra en overgitt versjon av Hymnen; å la en pianosolist være i dialog med folkelig materiale fra 2-4 høyttalere. Jeg hørte for meg store klanglige blokker som pulserte mot hverandre. Slik gikk det ikke. Jeg startet med å samle inn, dvs. laste ned som det heter i våre dager, forskjellige typer materiale fra en mengde nasjoner, men støtte raskt på konflikter i det man har som utgangspunkt begreper som ’nasjon’ og ’identitet’, noe som raskt fører til konfrontasjon med ord som ’originalitet’, ’ekthet’ osv. Dette ble raskt umulig for meg. Hva skulle jeg gjøre med denne brasilianske sangen? Jeg hadde ingen kjennskap eller mulighet til å forstå eller sette meg inn i bakgrunnen for, at brasiliansk musikk låter som den gjør. Dette ville raskt låte som en turistbrosjyre, tenkte jeg. Så jeg vendte tilbake til Norge (Asbjørn Schaathun i programtekst september 2014).

Asbjørn hentet opp en idé fra et tidligere klaververk, Physis (Austbø, 2011, spor 12-18); der live-elektronikk er plassert i flere lag, som spiller sammen med flygelet. I det nye verket ville elektronikken fungere som en slags virtuelle understrenger, og tilføre en viss uforutsigbarhet eller mikrovariasjon til verket. Elektronikken plukker opp lyden fra flygelet slik den spilles der og da, og trigger elektroniske klanger, som kommer ut noe ulikt fra gang til gang på grunn av nyanser i spillet. Den variabiliteten som oppstår, kan ses på som en parallell til den mikrovariasjon som finnes i slåttemusikken (se Del I: Samtale om Nations). Live-elektronikken påvirker dessuten det tonale, og skyver tonaliteten vekk fra den tempererte som hører til flygelet. I klaverkonserten, som kom til som en senere versjon, ble nivået med live-elektronikk overført og instrumentert til orkester.

Etter de innledende samtalene i prosessen, ville Asbjørn jobbe kompositorisk for seg selv, frem til han hadde et partitur klart. Men han hadde ett ønske; han hadde hørt meg spille en eget form for slåttespill på piano. Det var noe med uttrykk og rytmikk som interesserte ham i dette, og han ba meg om å spille fire-fem slike biter inn på et lite datamaskin-keyboard. Disse bitene tok han videre inn i sine programmer og begynte å strekke og endre på dem, og bygge dem sammen med andre ideer.

Etter en sommer hadde gått, fikk jeg overlevert partituret til Nations. Verket består av, på den ene siden, storslagne og monumentale partier. På den andre siden er det kontrasterende nedtonede, melankolske partier. Verket starter med et kanonisert parti som en representasjon av vestlige klassiske former.

Utdrag fra åpningen av Asbjørn Schaathun: Nations, spilt av Ingfrid Breie Nyhus (Nyhus, 2015a, spor 3)

Natur og kultur. Naturen er, pussig nok, i Nations representert i seksjonene med elektronikk, mens seksjonene uten elektronikk, i denne sammenheng får representere kulturen med sine jevne rytmer, progresjoner over tid,
ofte i teknisk krevende, dvs. innlærte, passasjer. Seksjonene med elektronikk tar for seg i hvert fall noe av det
som er karakteristisk for folkekulturen: ujevnhet (’knortethet’ som Lasse Thoresen ynder å kalle det), tilløp til heterofoni, (variert) repetisjon og en tydeliggjøring av et underliggende harmonisk spektrum – eller som Knut Nystedt uttrykte det i et brev til meg som ivrig 14 år gammel brevkursstudent: ’[Norsk folkemusikk]
karakteriseres ved en dvelen ved det harmoniske.’ Til slutt: Det er ikke så mange grunnleggende forskjellige historier vi mennesker har å fortelle hverandre, hverken i form eller innhold. Derfor ligger djevelen i detaljene,
dvs. nasjonsfølelsen ligger sannsynligvis også for en stor del i detaljene, tenker jeg, om det så er hvordan man inntar et måltid, eller utformer den enkelte takt i et stykke musikk. (Asbjørn Schaathun i programtekst våren
2015).

Notene lå godt i hendene. Selv om det er et komplekst modernistisk partitur med intrikat rytmikk, er det godt skrevet pianistisk og det gikk relativt raskt å lære seg. Det var også noe jeg kjente igjen inne i notene. Det lå godt skjult, så jeg kunne ikke vite konkret hva som var brukt og hvor, men det var materiale som kroppen min kjente igjen. I stedet for at Asbjørn hadde brukt kun eget grunnmateriale, eller hentet inn folkemusikkmateriale fra annet hold, inkorporerte han mitt personlige spill i verket, som et proto-materiale. Den musikken jeg spilte inn på hans lille keyboard, er fra et spill som jeg opplever som nært og personlig for mitt spillende jeg (se Slåttepiano: Folkemusikk på piano). Når jeg spiller Nations, opplever jeg at det er noe jeg kjenner igjen og kan hente opp i kroppen. Mitt spillende jeg bor allerede inne i deler av verket.

Vi hadde etter-kompositoriske møter, der jeg spilte fra partituret for komponisten, og vi diskuterte fortolkningsmessige og tekniske løsninger. Et sentralt tema i samtalene var å finne en balanse mellom å være nøyaktig som noteleser, og å være fristilt musikalsk til å spille meg inn det folkemusikalske. Asbjørn vektla at han ønsket at jeg fant frem måter å spille på som han hadde hørt i slåttespillet mitt, og at jeg lot det få ta plass i Nations. Vi arbeidet med hvilke partier folkemusikalske trekk kunne få ta plass i, og hvilke partier spillet skulle være mer stringent.

Først og fremst hadde det folkemusikalske, ’naturen’, en plass i de ’nudlende’ partiene, og i partier der det er en rytmisk driv, som svinger over makropulser. Her kunne den folkemusikalske rytmikken, ornamentikken og bevegeligheten, få smyge seg nyansert inn.

’Nudling’ var et uttrykk vi brukte, som pekte på når jeg spilte på en nedtonet, sakte ornamenterende måte (se 'Nudling' under Del I: Samtale om Nations). Uttrykket i dette er ikke nødvendigvis ’innadvendt’. Det kan beskrives som fra ’bak en maske’. Det vil her bety å ikke projisere seg selv, ikke ’vise frem’ musikken eller ’vise frem’ noen spesifikke følelser, en ikke-espressiv holdning. Fra bak masken er det naturlig å spille lavmælt, for ingenting ’arbeides frem’, men får isteden oppstå. I de nudlende partiene spiller flygelet sammen med mikrotonal live-elektronikk.

Eksempel på 'nudling', i utdrag fra Asbjørn Schaathun: Nations, spilt av Ingfrid Breie Nyhus (Nyhus, 2015a, spor 3)

 

Eksempel på 'nudling', i utdrag fra Asbjørn Schaathun: Nations, spilt av Ingfrid Breie Nyhus (Nyhus, 2015a, spor 3)

 


Eksempel på 'nudling', i utdrag fra Asbjørn Schaathun: Nations konsert for klaver og orkester, spilt av Ingfrid Breie Nyhus, Oslo-Filhamonien og Christian Eggen, dirigent, mars 2016 (lydopptak gjort av NRK)

Noen av partiene i Nations har en rytmikk basert på makropulsslag. Her gjenkjenner jeg en rytmikk som det går an å finne en ’groove’ i, rytmisk driv som er forankret i kroppen. Muskelminner fra pianoslåttespillet mitt trer frem. Dette åpner for en viss bevegelighet i de rytmiske mønstrene, innenfor lengre pulsslag.

Eksempel på rytmiske mønstre, i utdrag fra Asbjørn Schaathun: Nations, spilt av Ingfrid Breie Nyhus (Nyhus, 2015a, spor 3)

Eksempel på rytmiske mønstre, i utdrag fra Asbjørn Schaathun: Nations, spilt av Ingfrid Breie Nyhus (Nyhus, 2015a, spor 3)

Neste lydeksempel er fra klaverkonserten, og kan ses i sammenheng med noten under, i forhold til rytmiske mikrovariasjoner. De små mønstrene i klaveret får bevege seg rundt større pulsslag.

Eksempel på rytmisk bevegelighet, i utdrag fra Asbjørn Schaathun: Nations konsert for klaver og orkester, spilt av Ingfrid Breie Nyhus, Oslo-Filhamonien og Christian Eggen, dirigent, mars 2016 (lydopptak gjort av NRK)

Under innøvingen av Nations var jeg preget av mine egne dogmer i en slags folkemusikalsk pianoestetikk (se En folkemusikalsk estetikk?). Det var nødvendig, i den større sammenhengen, å holde hardt på dette for å av-automatisere og bevisstgjøre det stilistiske, og prøve ut hva det gjorde med ulike verker og uttrykk. Det innebar samtidig å måtte ofre noe av det kjente i min kroppslige kunnskap og spillemåte.

For Nations’ del, ble det desto vanskeligere å spille, der de monumentale partiene nok kunne gitt seg selv noe mer, både teknisk og musikalsk, om jeg hadde tillatt meg et mer massivt, vått eller pedalisert spill. På den annen side oppsto en motstand av det, som jeg likte. Jeg diskuterte dette med Asbjørn under møtene våre, og han var åpen for og interessert i denne utprøvingen av spillestiler. Innspillingen av Nations gjorde jeg ganske tørt, og det at jeg spilte på et gammelt Steinway fra 1893, ga dessuten en mindre massiv klang (Nyhus, 2015a, spor 3).

Eksempel på tørr klang i teknisk parti, i utdrag fra Asbjørn Schaathun: Nations, spilt av Ingfrid Breie Nyhus (Nyhus, 2015a, spor 3)

Fra urfremføringen av Asbjørn Schaathun: Nations konsert for klaver og orkester, Oslo Konserthus, mars 2016.
Foto: Fred-Olav Vatne/Oslo-Filharmonien

I avslutningen av Nations viser flygelet frem sitt volum i brede akkorder. I klaverkonsertversjonen gjøres dette i samspill med en lavmælt fiolin-solo, her ved konsertmester Terje Tønnesen:

Utdrag fra Asbjørn Schaathun: Nations konsert for klaver og orkester, spilt av Ingfrid Breie Nyhus, Oslo-Filhamonien og Christian Eggen, dirigent, mars 2016 (lydopptak gjort av NRK)