FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI

Insitament


Arbeidet med de nye verkene, og dialogene med komponistenes perspektiver, ga en mulighet for kroppsliggjøring av og fordypning i enkeltstående folkemusikalske særegenheter for meg. Elementer som mikrovariasjon, makropulser, asymmetrisk rytmikk, imitasjon, og lavmælt uttrykk og spillestil, ble trukket ut av sin folkemusikalske sammenheng, flyttet på, utforsket og åpnet opp i de nye sammenstillingene. De tre ulike tilblivelsene av nye verk tok på hvert sitt vis for seg spenningsfelt og møtepunkter mellom folkemusikk og kunstmusikk, og måter å bruke flygelet på i denne sammenheng. Verkene tok også på hvert sitt vis opp i seg min måte å spille på, mitt spillende 'jeg'. Mitt slåttespill lå som et grunnlag i komponeringen av Nations, som jeg gjenkjente og kunne bygge videre på i fremføringene av det nye verket. Mine forsøk med ornamenter, imitasjon og rytmikk, preget av min spillemåte, var puslebrikkene i hvordan det eksperimenterende verket Det abstrakte i folkekunsten ble satt sammen. Måten jeg lyttet til de gamle stemmene på, og spilte og skapte i samspill med dem, var med på å forme det musikalske resultatet i Avstandsriss.

For å hente opp igjen Hayden og Windsors begreper om relasjoner mellom utøver og komponist, jobbet vi med Nations stort sett som en hierarkisk, instruktiv prosess. De delene av arbeidet vi gjorde i fellesskap, var de innledende samtalene våre, og diskusjonene rundt fortolkning i etterkant. Spesielt for dette verket, var at jeg som utøver likevel hadde en plass i det kreative grunnmaterialet, ved at min utøverstemme så og si ble bygget inn i verket. Prosessen med Det abstrakte i folkekunsten var, med Hayden og Windsors begreper, en interaktiv prosess, også den hierarkisk i beslutninger, men der jeg stadig var med på oppgaver underveis i komponeringen. Den før-kompositoriske fasen med oppdagelser av teknikker og proto-materiale, og den etter-kompositoriske fasen med fortolkningsdiskusjoner, fløt i dette verket mer eller mindre over i hverandre. Prosessen med Avstandsriss faller inn under den tredje kategorien, en samarbeidende prosess. Erik og jeg hentet begge ut opptak fra arkivet og bearbeidet dem. Vi møttes til workshops der vi testet ut og diskuterte oss frem til løsninger. Materiale jeg kom med ble videreutviklet i dialog med Erik, og materiale Erik kom med ble videreutviklet i dialog med meg. Verket kom til som et flettverksarbeid, der en diskursiv stemme utviklet seg fra prosessen.

Løsrivelsene og sammenstillingene i Det abstrakte i folkekunsten, og det kreative arbeidet i Avstandsriss var fruktbare etyder for meg i å lete videre i folkemusikalske elementer i mitt spill, fra ulike vinkler og avstander. Underveis i arbeidet med disse, og andre etyder i prosjektet, la jeg også merke til at jeg begynte å lytte på en annen måte, ettersom mitt syn på egen utøverrolle og mine muligheter også endret seg.

Gjennom arbeidet med de tre komponistene dukket det dessuten opp et insitament til meg selv. Jeg var tett på komponistenes prosesser der de arbeidet frem sine svar til hva folkemusikkinspirasjon på piano kan være, og jeg opplevde at de kom med personlige og mangefasetterte tilsvar. Selv om jeg på ulike måter kunne påvirke utformingen av de nye verkene, kjente jeg at jeg hadde ønske om å komme med et eget svar selv, utover fortolkning av andres musikk, på spørsmålet om hva folkemusikkinspirasjon på piano kan være. Hva slags musikk ville det være, for meg? Hva som kom ut av dette, kommer jeg til i kapitlet Slåttepiano: Folkemusikk på piano, men først; samtidig med de samtidsmusikalske verkene arbeidet jeg med folkemusikkinspirert fortolkning av eksisterende klaververker.