FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI

Samtidsmusikalske blikk på folkemusikk



Utøver og komponist

De lyttende og spillende erfaringene som mitt spill springer ut fra, stammer som nevnt først og fremst fra feltene folkemusikk, klassisk musikk og samtidsmusikk. Naomi Cumming skriver i The Sonic Self at utøveridentitet kan forstås som en personlig 'stil';

Something of the musician's own 'character' will be heard in the choices he or she makes ... Identity could be thought of ... as having an outward and an inward face. ... The 'outward' identity, of choices audible in sound, reflects a pattern of belief, desire, and inhibition that constitutes an 'inner self' - what is to be 'me'. ... On its 'inward' side, self-identity is minimally a reflexive awareness of one's own patterns of choice, and the beliefs that govern them. For a musician, it includes a knowledge of the self as having the effective power to answer the expressive demands of different stylistic genres, entering imaginatively into new worlds (Cumming, 2001, s. 9-11).

 
I tillegg til indre og ytre aspekter ved jeg-et som interagerer, kommer utøverens stemme til uttrykk i samspillet mellom kropp og instrument, slik Gorton og Östersjö poengterer;

We may, following Merleau-Ponty, think of the function of the instrument as an extension of the body similar to a blind man’s stick [Merleau-Ponty, 1945, s. 175-176]. The human body is multi-layered. ... The body image is an intentional state made up of several modalities: perceptual experiences of one’s own body, conceptual understandings of the body in general and emotional attitudes toward one’s own body [De Presteer, 2007, s. 355]. ...  A musician’s voice, then, emerges from the interplay between the affordances of an instrument, one’s habitus, and the natural body (Gorton og Östersjö, 2016, s. 585).

 
Tradisjoner på spill har kretset rundt en sammenfletting av tradisjoner i min utøving ved flygelet. Men for at prosjektet skulle få inn flere perspektiver til hva det folkemusikkinspirerte kan innebære, ønsket jeg å ha dialoger med andre kunstnere. Jeg ønsket dessuten å initiere nye klaververker til rekken av kunstmusikk inspirert av norsk folkemusikk. Jeg kontaktet derfor tre komponister; Asbjørn Schaathun, som selv har pianistbakgrunn, og skriver computerbasert, modernistisk musikk; Øyvind Torvund, som arbeider mer konseptuelt, og har gjort flere komposisjoner tidligere knyttet til folkemusikk og sammenstilling av tradisjoner; og Erik Dæhlin, som interesserer seg for utøverens ulike performativiteter og forholdet mellom fortid og nåtid. Jeg ønsket gjennom disse nye verkene å se hva slags nye svar som kunne komme til i spenningsfeltet mellom folkemusikk og kunstmusikk. Samtidig var jeg interessert i å følge skapelsesprosessene, og se hvordan de kunne påvirke meg og mitt spill - og den andre veien, hvordan min deltagelse ville påvirke verkene som ble komponert.

Jeg forespurte to av komponistene, Asbjørn og Øyvind, om de ville skrive et klaververk inspirert av folkemusikk, som jeg ville bruke i min utøvende utforskning. Jeg ga få føringer utover dette, fordi jeg ønsket å få rede på hva slags ideer og interesseområder de spontant kom med til tematikken. Med Erik startet samarbeidet som en samtale om et mulig prosjekt der gamle opptak av spelemenn kunne inngå, hvilket ble til et arbeid med utgangspunkt i lydarkivet i Norsk Folkemusikksamling.

Asbjørns komponering ble til Nations for klaver og live-elektronikk, et ca. 20-25 minutter langt verk (Nyhus, 2015a, spor 3). Det ble urfremført av meg under Ultima-festivalen 2014. Øyvinds bestillingsverk ble urfremført på samme konsert, med navnet Det abstrakte i folkekunsten. Det er ca. 15 minutter langt, med klaver, kassettspiller, elektronikk og lysbildeskjermer (videoopptak fra konsert). Nations fikk senere en ny versjon i en klaverkonsert, urfremført av meg med Oslo-Filharmonien, og Christian Eggen som dirigent, i mars 2016. Det abstrakte i folkekunsten fikk også en omredigert form i en versjon for en lydinnspilling (Nyhus, 2015a, spor 1), der lysbildene ikke var med. Denne versjonen fikk den engelske tittelen Abstraction in Folk Art. Prosjektet med Erik ble en tre timer lang konsert-installasjon, urfremført under den samme Ultima-festivalen i 2014, på Nasjonalbiblioteket i Oslo, med navnet Avstandsriss (videoutdrag).

Hayden og Windsor identifiserer tre ulike komponist-utøver-relasjoner i en studie om samarbeid innen samtidsmusikk (Hayden og Windsor, 2007, s. 33). Den ene kaller de directive, en instruerende relasjon, der det er et hierarkisk forhold mellom komponist og utøver i beslutninger. Den andre benevnes interactive; en interaksjonsrelasjon, med diskusjoner mellom de to partene, men der komponisten fortsatt er den som tar hovedbeslutningene. Den tredje relasjonen er collaborative, samarbeidende, og her skapes musikken i felleskap og med delt beslutningstagen.

Gorton og Östersjö omtaler to faser i samarbeider mellom komponist og utøver. Samarbeidene innledes med en før-kompositorisk delt oppdagelse (pre-compositional joint invention) med utvikling av instrumentale teknikker og proto-materiale, og etter at et partitur er komponert, følger etter-kompositoriske forhandlinger (post-compositional negotiations), der justeringer i notasjon og ideer til fortolkning diskuteres (Gorton og Östersjö, 2016, s. 581).

De tre verkene Nations, Det abstrakte i folkekunsten og Avstandsriss startet med før-kompositoriske diskusjoner mellom hver komponist og meg, om forholdet mellom folkemusikk og kunstmusikk, og med en undring sammen om hvilke sider ved folkemusikken det kan være interessant å søke i, i skaping av nye kunstverk. Felles for de tre verkene var at min utøverstemme, mitt spillende jeg, tok plass i verkene og påvirket deres utforming på hvert sitt vis.