FORSIDE             DISKOGRAFI             BIBLIOGRAFI

Fossegrimen: Langs akser


Johan Halvorsens Fossegrimen for hardingfele og orkester, op. 21 (1905) er komponert i et romantisk stilspråk, bygget på folkemusikalske motiver. Det ble først skrevet som scenemusikk til et teaterstykke ved samme navn, skrevet av Sigurd Eldegard (1866-1950), og for første gang bruktes her hardingfele sammen med et klassisk orkester. De tre satsene med hardingfele solo i denne suiten, har senere også blitt brukt som et konsertverk for hardingfele og orkester. Av eksisterende innspillinger av verket, da med hardingfele og orkester, kan nevnes Alfred Maurstad med Oslo-Filharmonien (Maurstad, Oslo Filharmoniske Orkester & Fjeldstad, 1954/2000, spor 5-9) og Ragnhild Hemsing med Harmonien (Hemsing, Bergen Filharmoniske Orkester, 2011, spor 7-12). Hardingfelespillerne Maurstad og Hemsing har begge folkemusikkbakgrunn, men orkestrene er først og fremst romantiske i tolkningene. Tidlig i stipendiatprosjektet lagde jeg en pianoversjon av orkesterstemmen, slik at det fikk form som et kammermusikalsk verk for hardingfele og piano, og jeg gjorde deretter en innspilling av det med min søster, Åshild Breie Nyhus, på hardingfele (Nyhus, 2016, spor 1-4).

I Fossegrimen er det ikke like konkret bruk av folkemusikk som i Griegs op. 72, som er komponert over konkrete slåttetranskripsjoner. Fossegrimen har folkemusikkmotiver som er hentet inn og komponert videre med, og også Halvorsens egne motiver skrevet fritt etter folkemusikk. I hovedsak er verket romantisk i stilen. Under innøvingen beveget jeg meg langs akser mellom det romantiske og det folkemusikalske for å finne balanseringer som kunne fungere.

folkemusikalsk                                                                                                        romantisk
tørt                                                                                                                             vått
lavmælt                                                                                                                     monumentalt
tilforlatelig                                                                                                               espressivt
enkelt                                                                                                                         storslått

I dette verket lot jeg romantikkens lange linjer og klassiske former på fraseringene få beholde en overordnet plass. Samtidig ga jeg plass til en slåtteaktig rytmikk i enkelte partier, som rytmiske aksentueringer innenfor de romantiske frasene, der det var en kime til en slik spenstighet eller jordethet. De romantiske frasene krever en retning fremover, gjennom lange linjer og sangbarhet. Den drivende slåtterytmikken krever en egen form for motstand, der de tunge taktslagene jordes ned i strengen. En måte å kombinere disse to holdningene på, var å holde på flyten i de lange linjene, men la enkelte slag få bli lengre og tyngre. Samtidig vil da noen andre slag bli kortere og lettere, som i den skjeve slåtterytmikken. Jeg prøver på å denne måten å aktivisere en rytmisk spenstighet innenfor den romantiske frasene.

Eksempel på kombinering av slåtterytmikk og romantiske fraseringer i utdrag fra Johan Halvorsen: Fossegrimen, spilt av Åshild Breie Nyhus, hardingfele, og Ingfrid Breie Nyhus, piano (Nyhus, 2016, spor 1)

Jeg snirkler ornamentene inn i det melodiske; ved å variere dem i ulike hastigheter, artikulasjon og tyngdepunkt.



Eksempel på ornamentisk melodikk, i utdrag fra Johan Halvorsen: Fossegrimen, spilt av Åshild Breie Nyhus, hardingfele, og Ingfrid Breie Nyhus, piano (Nyhus, 2016, spor 2)

Jeg arbeidet med Fossegrimen mens jeg var ved begynnelsen av å prøve ut det folkemusikkestetiske i uttrykk og klang (som i ordparene nevnt i En folkemusikalsk estetikk? og Estetisk skisse). I Fossegrimen prøvde jeg ut å spille noe tørrere, enn det jeg vanligvis ville gjort i en romantisk stilverden. Hvis vi ser for oss en akse mellom folkemusikalsk stil og romantisk stil, plasserte jeg meg ganske langt i retning av det romantiske, men med et hint i retning av det folkemusikalske. Uten sammenligning forøvrig, kunne det vært kalt en ’stilistisk glissando’ langs disse aksene, et begrep Hans Zender (f. 1936) har brukt om sine ’komponerte interpretasjoner’ av gamle verk (Chenal, 2016). En stilistisk glissando er for ham en bevegelse mellom to ulike stiler; å skape musikalsk sammenheng selv om begge stiler er til stede. For å skape en enhetlig sammenheng i Fossegrimen, forsøkte jeg å romme både det storslåtte og klangfulle uttrykket, og dybden i det enkle og lavmælte.

Utdrag fra Johan Halvorsen: Fossegrimen, spilt av Åshild Breie Nyhus, hardingfele, og Ingfrid Breie Nyhus, piano (Nyhus, 2016, spor 1)

Fortolkningen i innspillingen ble en balansering mellom romantikk og folkemusikk beslektet med innspillingen av op. 72 (Nyhus & Nyhus, 2007), og der det romantiske stilspråket fikk mest plass. Arbeidet med Fossegrimen sparket i gang et ønske om å ta dristigere valg i andre fortolkninger i stipendiatprosjektet, for å lete etter retninger der det folkemusikalske kunne ta større plass. Det opplevdes som viktig å eksperimentere mer, og oppsøke mer motstand eller risiko, for å finne frem til nye uttrykksmåter.

For å erverve et større mulighetsrom, ville jeg bygge ut mine erfaringer med komposisjon og improvisasjon. Jeg ville gjøre dette gjennom en søke en utvidet kroppslig kunnskap om verket, som beskrevet i Å tolke og å tradere. Jeg arbeidet derfor med improvisasjons- og variasjonsetyder i prosessene med verkene i prosjektet, og også etyder knyttet til å overføre folkemusikk til piano.

Å arbeide med variering og improvisering av et musikalsk materiale, gjør at jeg blir bedre kjent med dets byggestener, men det er samtidig et arbeid i å bli bedre kjent med min egen smak. Det handler om en bevissthet om hva jeg møter verket med. Som klassisk utøver blir man ekspert i å skifte mellom stiler, som en kameleon. Men den individuelle smaken, spørsmålet om hva jeg liker, har liten vekt i de klassiske studiene. I en god dialog mellom en utøver og et verk, er det viktig at utøveren også kjenner sin egen stemme og smak. Jeg ønsket å utforske hvordan det ville være å arbeide med et notert verk, og se på det som et skjelett eller riss, åpent for en annen variabilitet og undersøkelse, men samtidig der kjernen av verket fortsatt bevares. Den komponerte musikken jeg spiller i dette stipendiatprosjektet har hentet sin inspirasjon nettopp fra en slik varierende, folkemusikalsk praksis. Hva skjer hvis fortolkningen også er inspirert av samme praksis? For å kunne jobbe med en slik riss-idé, ville jeg måtte kjenne språket og valgmulighetene som ligger like utenfor notene. Hva det er, vil være uløselig knyttet til akkurat den musikken som er i spill, og også til akkurat den utøveren som setter den i spill. Jeg lette etter folkemusikkinspirerte verker som kunne være gode å jobbe med på denne måten, og særlig i to verker så jeg mulige innganger; i Lasse Thoresens Solspill (1983) og Olav Kiellands Villarkorn (1951).