TRADISJONER PÅ SPILL // DEL I // JEG LYTTER: ...PUSTER KORT INN
Jeg leter i lydarkivet etter opptak av polser med min bestefar, finner isteden stemmen til bestemor. Det er faren min som har gjort opptaket. Jeg ser for meg de to, min far, hans mor, ved kjøkkenbordet på Glåmos, blå puter på stolene. Jeg lytter...
Puster kort inn. «En vise vil jeg nu fremføre og synge den så godt jeg kan». Synger tilforlatelig, litt raskt, nesten snakkende, «den er forferdelig at høre, men i kan tro at den er sann».
Glir litt mellom intervaller, flyten brytes av små pust. Brytes igjen av et kremt. Det smeller i kjøkkenbordet mellom versene.
Hun lener seg inn mot noen av tonene, noen av strofeendingene får vibrato og lengde.
I noen toner er hun lenger unna. Hes eller rask, uten vekt. Lyse toner som er lavt intonert. De er svakere, skjørere,
går raskere forbi.
Etter noen vers har klangen i stemmen endret seg. Hun er vendt et annet sted.
Vers om geværet, Lars Hille som sin arme venn i nakken skjøt, Jokkums døde kropp i en grubesjakt, det mørke fengselet. Sangen farer lett og enkelt avgårde, en del ord forsvinner. I sangens siste strofe begynner hun å le, den siste tonen vibrerer humrende.