1 place 33 rooms – Portrait of a house

Christine Petersen

1 place 33 rooms “Memory, including collective memory, is linked to houses. When we eradicate a place in the exterior world, we lose a major pathway into our own history.” Lena Lindgren, Morgenbladet, 2. November 2012 The project is based on a real place, a house in Oslo. I am interested in how our memory connects with places and houses, in expanding our understanding of what a house and a place are, seen from the perspective of our own cultural background, time and history – and in the perceptions and experiences that are associated with it. In the significance of how the rooms are organised in relation to each other and what happens if the room is freed from the context in which it stands. It is rare to experience an isolated room that doesn’t relate to anything else, torn from its place, time and spatial context. The neutral room simply doesn’t exist. A key aspect of architecture is the experience of going from one room to another. The way the rooms are organised in relation to each other affects the sense of what it is like to be in the house. From the starting point that architecture begins with a single room, I have explored what criteria a space has to fulfil to be called a room and how big it has to be. Everyone relates to rooms – whether it is a private room like a bedroom, kitchen, dining room, or a public space such as a café, library or railway station. The work comprises six physical installations, plus the book and archive “33 fortellinger” (33 stories).

NR 25 Tørkerom

Anne: “Det er jeg som bruker tørkerommet mest. Det er et hyggelig lyst rom og et godt sted å tørke klær. Taket har mange snorer til å henge det våte tøyet på. Vi kan se føttene til barna og katten Moses som går forbi, fordi vinduene vender inn mot terrassen.”

Christine: I den mørke korridoren bak peisestuen i 2. etasje stod lintøyskapet. Gangen var ikke riktig bred nok for det store skapet, men her fikk det stå i nesten 60 år til vi flyttet inn i huset. Gaute snakket varmt om skapet og hvor nyttig det hadde vært. Da han fortalte om skapet, så jeg for meg hushjelpen som sto i den mørke korridoren og brettet nystrøkete duker og sengetøy. Men vi likte verken korridorene eller de små rommene, så da veggene var revet, hadde ikke skapet lenger noen naturlig plass. Vi var enige med Gaute i at det var et praktisk skap, men plasseringen var feil. Vi bestemte oss for å flytte det ned hit hvor det var behov for et stort skap med mange hyller.

Kirsten: Valdis var mye i kjelleren, og hun elsket å vaske, stryke, rulle og brette klær og sengetøy. UD hadde en leilighet på Ekely som ble disponert av utenlandske kunstnere. Denne hadde Valdis utleieansvar for. Hun tok imot dem som skulle bo der og sørget for rent sengetøy og at det ble vasket. Denne jobben gav en god inntekt til en nøysom dame som drakk potetvann. Jobben hadde hun helt frem til hun flyttet ut i 2000. Da var hun 90 år.

Tip

Tip