1 place 33 rooms – Portrait of a house

Christine Petersen

1 place 33 rooms “Memory, including collective memory, is linked to houses. When we eradicate a place in the exterior world, we lose a major pathway into our own history.” Lena Lindgren, Morgenbladet, 2. November 2012 The project is based on a real place, a house in Oslo. I am interested in how our memory connects with places and houses, in expanding our understanding of what a house and a place are, seen from the perspective of our own cultural background, time and history – and in the perceptions and experiences that are associated with it. In the significance of how the rooms are organised in relation to each other and what happens if the room is freed from the context in which it stands. It is rare to experience an isolated room that doesn’t relate to anything else, torn from its place, time and spatial context. The neutral room simply doesn’t exist. A key aspect of architecture is the experience of going from one room to another. The way the rooms are organised in relation to each other affects the sense of what it is like to be in the house. From the starting point that architecture begins with a single room, I have explored what criteria a space has to fulfil to be called a room and how big it has to be. Everyone relates to rooms – whether it is a private room like a bedroom, kitchen, dining room, or a public space such as a café, library or railway station. The work comprises six physical installations, plus the book and archive “33 fortellinger” (33 stories).

NR 01 Vindfang

Christine: I 25 år har jeg gått forbi huset uten å se det. Kanskje fordi det var omgitt av tett vegetasjon og store hauger med kvist, eller fordi jeg aldri riktig så meg rundt. Nå er haugene fjernet og noen trær felt. Det rosa huset er blitt det første du ser når du kommer opp gaten. Jeg kan ikke forstå at jeg aldri så det.

Det føles som du ankommer huset fra baksiden. Inngangen ligger nordvendt i bunnen av en bratt, asfaltert vei. Fra utsiden ser det ut som et italiensk landhus. Mosaikkflisene i vindfanget er fra Finn Nielsens første tur til Italia.

Nina: Da vi bodde her, var det flere trær og tettere vegetasjon rundt huset. Vi opplevde stedet som litt fuktig og mørkt, plassert nede i dumpa.

Inga: Når du kommer inn, oppleves huset som en kollisjon mellom to verdener, borgerskapet og det radikale kunstnerliv. Noen rom er veldig generøse med høyt under taket, andre nøkterne og små, noen er bare rare.

Christine: Huset er tegnet av arkitekt Jens Selmer, som utviklet en rekke boligtyper etter krigen. På oppdrag fra OBOS og Oslo kommune tegnet han 44 rekkehus med atelierer på Ekely. Disse boligene bærer preg av maksimal utnyttelse av knappe ressurser. Nøkterne bolighus med vekt på treets kvaliteter og norsk materialtradisjon. Huset for familien Nielsen ble bygget som det eneste i mur, og hadde en helt annen økonomisk ramme enn de andre husene. Han var formann i byggekomiteen og fikk det største huset. Ingen av de andre husene i kolonien hadde callingsystem og anretning. Terrassen er dimensjonert for store mottagelser og fester, og huset har inngang med egen ringeklokke til kjelleren, slik at de som skulle levere varer kunne komme uforstyrret inn. Jeg tenker at husets fasade er bindeleddet mellom de to verdenene, ekteparet Nielsens felles tilknytning til Mexico.

Anne Kristin: I vindfanget sluser man ut katten. Der setter vi ytterskoene når vi kommer på besøk. Så går vi rett inn fordi ringeklokken ikke virker og døra står åpen. Vindfanget er et sted du kan ordne håret før du kommer inn. En gang har jeg vasket alle småvinduene i døren.

Tip

Tip