1 place 33 rooms – Portrait of a house

Christine Petersen

1 place 33 rooms “Memory, including collective memory, is linked to houses. When we eradicate a place in the exterior world, we lose a major pathway into our own history.” Lena Lindgren, Morgenbladet, 2. November 2012 The project is based on a real place, a house in Oslo. I am interested in how our memory connects with places and houses, in expanding our understanding of what a house and a place are, seen from the perspective of our own cultural background, time and history – and in the perceptions and experiences that are associated with it. In the significance of how the rooms are organised in relation to each other and what happens if the room is freed from the context in which it stands. It is rare to experience an isolated room that doesn’t relate to anything else, torn from its place, time and spatial context. The neutral room simply doesn’t exist. A key aspect of architecture is the experience of going from one room to another. The way the rooms are organised in relation to each other affects the sense of what it is like to be in the house. From the starting point that architecture begins with a single room, I have explored what criteria a space has to fulfil to be called a room and how big it has to be. Everyone relates to rooms – whether it is a private room like a bedroom, kitchen, dining room, or a public space such as a café, library or railway station. The work comprises six physical installations, plus the book and archive “33 fortellinger” (33 stories).

NR 22

Hellelagt terrasse

Anne H.: Jeg husker følelsen av å se over i en annen tid når jeg kikket over på huset. Valdis som gikk rundt i elegante sommerkjoler. Alltid så velkledd. Hun danset ballett som meg. Alle cocktailpartyene som de hadde på terrassen. Klatrerosene og klematisen som Valdis jobbet med i hagen. Jeg fikk en avlegger av en av rosene en gang.

Anne Kristin: Det jeg liker med terrassen, er at det er sømløst mellom ute og inne. Det er planter på stenene og bed oppi murene og ting som burde vært tatt inn når det regner. Det står alltid et par sko ute. Livet inne tyter ut.

Anne: Jeg synes terrassen er hjertet i huset og forbindelsen ut i hagen. Det er et like fint rom som atelieret. Terrassen er omsluttet av Munchs gamle epletrær. Rommet mellom trærne er usedvanlig i og med at det ikke er tillatt med gjerder mellom eiendommene. Det gjør det lett for folk å stikke innom på en kaffe. Om sommeren er terrassen mer en inngangsdør enn hovedinngangen på baksiden. I sommerhalvåret åpner huset seg, og forholdet mellom inne og ute viskes ut.

Tone: De hadde ofte selskaper. Anna Carlotta, søsteren til Valdis, var gift med Willy Brandt, som var en kjent tysk politiker. Stedet egnet seg godt for cocktailpartyer fordi det var så representativt. Vi stod og så på mens de fine bilene kom kjørende. Det var en storhetstid.

Lisa: “I will always remember spring there – the wild flowers in the garden like a blue carpet.”

Christine: Da vi drenerte rundt huset, måtte vi legge hele terrassen på nytt. Vi fjernet en blomsterkasse og endte med å ha litt for lite stein. Terrassen var lagt med en spesiell type skifer, Ringeriksskifer, som er svakt rosafarget. En stein som ikke er så lett å få tak i. Noen arkitektvenner hadde en haug av samme type stein liggende i hagen – stein som vi kunne få.

Tip

Tip