1 place 33 rooms – Portrait of a house

Christine Petersen

1 place 33 rooms “Memory, including collective memory, is linked to houses. When we eradicate a place in the exterior world, we lose a major pathway into our own history.” Lena Lindgren, Morgenbladet, 2. November 2012 The project is based on a real place, a house in Oslo. I am interested in how our memory connects with places and houses, in expanding our understanding of what a house and a place are, seen from the perspective of our own cultural background, time and history – and in the perceptions and experiences that are associated with it. In the significance of how the rooms are organised in relation to each other and what happens if the room is freed from the context in which it stands. It is rare to experience an isolated room that doesn’t relate to anything else, torn from its place, time and spatial context. The neutral room simply doesn’t exist. A key aspect of architecture is the experience of going from one room to another. The way the rooms are organised in relation to each other affects the sense of what it is like to be in the house. From the starting point that architecture begins with a single room, I have explored what criteria a space has to fulfil to be called a room and how big it has to be. Everyone relates to rooms – whether it is a private room like a bedroom, kitchen, dining room, or a public space such as a café, library or railway station. The work comprises six physical installations, plus the book and archive “33 fortellinger” (33 stories).

NR 14 Peisestue

Vega: Det er bra med et stort hus og to etasjer for da kan dere være nede, og vi kan leke alene uten at dere vet hvor vi er.

Christine: Peisestuen, og de andre rommene i 2. etasje, hadde opprinnelig papirtapet. Da vi flyttet inn, var de fleste veggene overmalte. På grunn av en pågående vannlekkasje i taket mellom atelierdelen og stuen, var tapeten her synlig gjennom malingen.

Gaute: Stuen oppe hadde fine, litt stive møbler, og ble kun brukt når familien hadde gjester. Barna hadde ikke lov til å oppholde seg her. I overgangen til trapperommet var det montert en skinne i taket. En tung ullgardin skulle hindre gjestene i å se barna komme opp i den private delen av andre etasje.

Inga: Stuen oppe er rar. Kanskje fordi den er det eneste formelle rommet i 2. etasje. Rommet oppleves høyere under taket enn i stuen nede, og det har et skummelt lavt gelender. I tillegg har rommet lave møbler som får taket til å virke høyere.

Kirsten: Gaute bodde vegg i vegg med Gard som var 10 år eldre. Hver morgen banket Gard i veggen for at Gaute skulle hente avisen. Om han nektet, ble det melsekk, som betydde at Gard tok tak rundt anklene på Gaute og holdt han utenfor rekkverket i trappen.

Tip

Tip