1 place 33 rooms – Portrait of a house

Christine Petersen

1 place 33 rooms “Memory, including collective memory, is linked to houses. When we eradicate a place in the exterior world, we lose a major pathway into our own history.” Lena Lindgren, Morgenbladet, 2. November 2012 The project is based on a real place, a house in Oslo. I am interested in how our memory connects with places and houses, in expanding our understanding of what a house and a place are, seen from the perspective of our own cultural background, time and history – and in the perceptions and experiences that are associated with it. In the significance of how the rooms are organised in relation to each other and what happens if the room is freed from the context in which it stands. It is rare to experience an isolated room that doesn’t relate to anything else, torn from its place, time and spatial context. The neutral room simply doesn’t exist. A key aspect of architecture is the experience of going from one room to another. The way the rooms are organised in relation to each other affects the sense of what it is like to be in the house. From the starting point that architecture begins with a single room, I have explored what criteria a space has to fulfil to be called a room and how big it has to be. Everyone relates to rooms – whether it is a private room like a bedroom, kitchen, dining room, or a public space such as a café, library or railway station. The work comprises six physical installations, plus the book and archive “33 fortellinger” (33 stories).

NR 21 Badstue

Tuva: Badstuen ble aldri ferdig. Far mente det var arkitekten, Jens Selmer, sin idé å bygge den, og at han lot seg begeistre fordi kjelleren var så stor. Benker og dusj ble installert, men noen ovn ble aldri montert.

Christine: På 90-tallet arvet familien Nielsen en badstueovn av naboen i nr.15. Tone og Knut var ferdig med badstueliv, og hadde fått barnebarn. De ville heller bruke rommet til noe annet. Tone ville lage et barnekunstmuseum i kjelleren istedenfor. Nå hadde rommet fått en ovn, men Gaute kom aldri så langt som til å montere den. Da vi flyttet inn, tenkte vi at det var noe forlokkende med å ha en badstue innerst i den kalde kjelleren. Den var så nær ved å være ferdig til bruk. Det eneste som manglet var å koble på strøm, vaske, rydde og male rommet. Alt stoppet opp da vi fikk problemer med strømmen et annet sted i huset, og alle pengene gikk dit i stedet for.

I februar 2010 var kjelleren full av vann. Noen venner kom på besøk med barna sine for å se. De kom begeistret opp fra kjelleren og sa: ”Det er badstue der nede!” Ikke ett ord om vannet.

Tip

Tip