1 place 33 rooms – Portrait of a house

Christine Petersen

1 place 33 rooms “Memory, including collective memory, is linked to houses. When we eradicate a place in the exterior world, we lose a major pathway into our own history.” Lena Lindgren, Morgenbladet, 2. November 2012 The project is based on a real place, a house in Oslo. I am interested in how our memory connects with places and houses, in expanding our understanding of what a house and a place are, seen from the perspective of our own cultural background, time and history – and in the perceptions and experiences that are associated with it. In the significance of how the rooms are organised in relation to each other and what happens if the room is freed from the context in which it stands. It is rare to experience an isolated room that doesn’t relate to anything else, torn from its place, time and spatial context. The neutral room simply doesn’t exist. A key aspect of architecture is the experience of going from one room to another. The way the rooms are organised in relation to each other affects the sense of what it is like to be in the house. From the starting point that architecture begins with a single room, I have explored what criteria a space has to fulfil to be called a room and how big it has to be. Everyone relates to rooms – whether it is a private room like a bedroom, kitchen, dining room, or a public space such as a café, library or railway station. The work comprises six physical installations, plus the book and archive “33 fortellinger” (33 stories).

NR12

Mosaikkverksted

Christine: I verkstedet er det en hel vegg med skuffer som inneholder glassmosaikk i alle tenkelige farger. En venn av Finn fikk kjøpe alle sekkene som stod i lageret under verkstedet. Han sa at hvis jeg ville, kunne han holde kurs for meg. Som ung besøkte Finn Ravenna i Italia og ble betatt av mosaikkarbeidene der. Dette første oppholdet vekket hans nysgjerrighet for mosaikk. I 1956 hadde Finn et 2 måneders opphold på “mosaikk-kollektivet” i Ravenna. Her lærte han seg å legge glassmosaikk. Med seg hjem hadde han en italiensk kvinne, Libera Museani, som bodde i huset over en lengre periode. Hun skulle hjelpe ham med oppstarten. Etter at Libera flyttet ut bodde det alltid en eller to unge, italienske menn i huset. Glassteinene ble bestilt fra øya Murano i Venezia.

Valdis intervjuet av Norsk Ukeblad ca. 1955: “Et av Finns første store mosaikkarbeider var utsmykkingen av “Oslofjord” i Gauda i Holland. Siden har den ene oppgaven avløst den andre, og nå i mai avsluttet han mosaikkarbeidene til det nye “Bergensfjord”. De fremstiller som kjent historien om kongebrødrene Øystein og Sigurd Jorsalfare. Som modell for dronning Irene av Bysants brukte han meg, og som den skriftkloke prinsesse Anna, datteren Tuva. Jeg er uhyre interessert i Finns mosaikkarbeider, og det har hendt jeg har fått lov til å assistere ham, men ellers har jeg nok å gjøre som husmor, for vi har et stadig innrykk av folk fra innland og utland, og dessuten har jeg italienske mosaikkarbeidere i kosten.”

Christine: Jeg husker at Vega, da hun var ganske liten, tok med seg gjestene inn til mosaikkhyllen, særlig de som var her for aller første gang. De fikk velge seg en stein i gave som de kunne ta med hjem. For henne var denne veggen som en skattekiste.

Vega: Jeg liker steinene i verkstedet, de av glass. Det er så mange fine farger. Rommet har ikke fine farger, men steinene i alle skuffene har det.

Nina: Da jeg bodde i huset, jobbet jeg med film og laget moodboards. Da brukte jeg ofte noen av steinene som fargereferanser. De ble limt opp på papplater. Det ble alltid så fint.

Dirkjan: “During the period I rented the Studio in 2008-2009, I made an interactive sound work. Five loudspeakers were installed high under the ceiling in the workshop. When there was movement in the space, the sound of pigeons that are startled and fly up was triggered, an audible sound from the 5 loudspeakers. When there was no movement in the space, the density of sounds would reduce to zero in about 15 seconds.”

Tip

Tip