LESS BUGS, MORE HUGS

Innspilte musikere:
Maja Solveig Kjelstrup Ratkje – vokal
Stine Janvin Joh – vokal
Britt Pernille Frøholm – hardangerfele
Didrik Ingvaldsen – trompet
Mette Rasmussen – altsaksofon
Kristoffer Alberts - tenorsaksofon
Lene Grenager – cello
Tanja Orning – cello
Jasper Stadhouders – gitar, kologo og mandolin
Terrie Ex – gitar
Mats Äleklint – trombone
Nils Henrik Asheim – orgel
Frode Haltli – trekkspill
Ingebrigt Håker Flaten – bass
Per Zanussi – bass
Dag Erik Knedal Andersen – trommer

Kristoffer Alberts – komponist
Bjørnar Mæland - lysdesign
Daria Zarbeeva - lydtekniker

Med Less Bugs, More Hugs (Less Bugs) ønsket jeg å fortsette måten jeg hadde arbeidet på med Bugs and Hugs (BaH). Jeg skulle bruke det samme materiale innsendt fra musikerne under BaH, og jeg skulle igjen klippe materialet sammen mot en visning for et publikum. Jeg ønsket at utgivelsen BaH skulle være en referent for hvordan Less Bugs tok form. Det skulle være både soniske og metodiske referansepunkt mellom de to prosjektene. De soniske referansepunktene var det innspilte materiale. De metodiske referansepunktene var framgangsmåten med klipp og sammensetting av materialet som om det var en innspillingsprosedyre fra en støymusikkutgivelse. I tillegg ønsket jeg også under Less Bugs å bruke laminære og atomistiske modeller inn i komposisjonen. Det innspilte isolerte materialet skulle sammenklippes på en måte at de improvisatoriske isolerte strukturene gikk parallelt og laminært, men hvor fraser og teksturer ikke blandet seg. Jeg ønsket også å lage emulerte atomistiske partier i komposisjonen, hvor soniske gester fløt over i hverandre, overlappet, fullførte hverandre og kontrasterte. I tillegg til å bruke samme materiale og sammen framgangsmåte som under HaB, tilførte jeg også ytterlige elementer som forklart under.

Samspill inn i et animert lydbilde

Alle musikerne på BaH spilte inn sine bidrag isolert, og det var en del av metoden jeg ønsket å utforske. Personlig synes jeg sammensettingen av disse isolerte og akustiske bidragene ga et interessant lydbilde og det at jeg var så påståelig på å gjennomføre metoden ble et godt utgangspunkt for mitt utviklingsarbeid. Under prosessen mot å lage Less Bugs, ønsket jeg å tre litt ut av metoden ved å bringe inn elementer av fysisk samspill. Jeg følte lydbildet trengte noen elementer vekk fra det animerte og kompositoriske med sammensetting av isolert materiale. Lydbilde trengte noen organiske og menneskelige elementer. Å ta inn en innspilling av to musikere i improvisatorisk samspill inn i komposisjonen opplevde jeg var et kledelig grep for å tilføre det sammenklippede en følelse av samspill. For meg ga dette kompositoriske grepet flere kjente referansepunkt å arbeide ut ifra i sammenklippingen av de 14 innspilte isolerte musikerne. Jeg ønsket også å ta mitt eget saksofonspill inn i komposisjonen for å gi arbeidet et noe mer personlig utrykk ved at jeg både stod som komponist og som utøver.


Det improvisatoriske samspillet jeg klippet inn i Less Bugs var et samspill mellom gitarist Terrie Hessels og meg på loftet hjemme hos Hessels i Wormer i Nederland.

Akusmatisk visning


BaH var stereutgivelse og Less Bugs ble komponert til å bli avspilt fra åtte ulike signaler til åtte ulike rom med høyttalere som illustrert under.

Less Bugs var 30 minutter langt og det var til enhver tid lyd i alle høyttalere. Publikum kunne velge hvor de ville oppleve musikken; om de ville vandre rundt fra rom til rom, eller være stasjonære på et punkt i lokalet. Alle rom hadde alltid ulik lyd, så publikum fikk en tilnærmet unik opplevelse av musikken, men rommene hadde et stort inngangsparti, så man hørte likevel hva som skjedde i musikken i naborommene eller hvis det var dynamisk høye soniske gester i rom lenger unna.   
    

Jeg ønsket å overføre det isolerte og adskilte fra innspillingsprosessen over på lytteren. Hverken publikum eller utøverne som var involvert i Less Bugs-prosessen fikk en opplevelse av å være i det samme rommet som de andre, og med samsvarende soniske referansepunkt til musikken.

Her er teksten fra pamfletten som publikum kunne lese før og etter konserten:

Er du alene? Du er ikke alene.

Det sies visst at det å være alene ikke er det samme som å være ensom – men dette er det visst bare ensomme folk som mener.

Isolasjon er noe litt annet og betyr at noe [eller noen] er isolert, men det sies visst at vi kan være isolert sammen.

Seperasjon kan være at noe som var sammen, ikke er sammen lenger. Det sies visst også at vi kan være separert, men likevel være sammenhengende/sammenvevd. Man kan for eksempel være separert og ha et barn sammen.

Musikerne som har vært deltagende på å lage Less Bugs, More Hugs har vært separert, alene, og har spilt inn musikken hver for seg, i isolasjon. De solistiske uttrykkene møtes nå i åtte rom, i åtte separate – men allikevel sammenhengende og forgreinende stykker musikk, i Ølhallene på Tou.

Improviserende publikum


Som publikum tar man alltid valg når man overværer en konsert. Disse valgene tas på grunnlag av tilrettelagte rammer produsert av konsertarrangøren. Man kan velge hvor man skal sette seg på utplasserte stoler, eller om man må stå eller om man setter seg ned på gulvet. De fleste konserter higer etter at alle i publikum skal få en så lik lytteopplevelse uansett hvor man befinner seg i rommet. Likevel finnes det flere måter å presentere lyd og å gi mer ansvar over på hvordan publikum velger å oppleve kunsten. Dette kan være lydinstallasjoner i et offentlig rom hvor publikum selv velger hvor lenge de skal lytte, som eksempelvis Øyvind Brandtsegg sitt verk Flyndresang (2006) som kan oppleves utendørs på Inderøya i Trøndelag i perioden 2006 til 2026. Mareike Nele Dobewall sitt kunstneriske utviklingsarbeid Voicelanding fra 2021 utforsker hvordan fremføringen av akustisk lyd i rommet kan skape en sonisk scenografi, og hvordan de soniske strukturene oppleves av et publikum.
Med Less Bugs ønsket jeg å tilrettelegge for at publikum kunne velge å overvære 1 av 8 ulike konserter. Jeg satt fram fem stoler i hver hall som var rettet mot den ene utplasserte høyttaleren og intensjonen var å invitere til å sette seg ned og lytte som om det var en konsert. Lyssettingen laget av Bjørnar Mæland var også konstruert slik at alle rommene var ulike, selv om romformen var lik. Selv om jeg hadde én subjektiv musikalsk favoritt blant de åtte rommene forsøkte jeg etter beste evne og personlig smak å lage 8 engasjerende stykker musikk. Musikken skulle også være mulig å oppleve som et sammenhengende stykke musikk selv om man valgte å vandre mellom rommene eller satt seg i utplasserte sakkosekker i den lange gangen utenfor rommene.

Utarbeiding av stykket/stykkene

Jeg lagde 8 relativt ulike stykker som hadde noe samsvarende lydbilde på starten med lyden av Lene Grenagers cello. I løpet av fem minutter ble lydbildet i rommene mer og mer ulikt og mot slutten så samlet musikken seg i Britt Pernille Frøholms klokkestilte fele.

Under er en grafisk og forenklet kladd av stykket,en slags transkribsjon tegnet etter hukommelsen for å gi en grov oversikt over tidslinjen og over hvor omtrentlig musikken samsvarte, at lyden tidvis var tilsvarende i de ulike rommene og at soniske teksturer ble startet i et rom og ble fullført i et sideliggende rom, eller i et rom langt borte.   


Atomistisk klang

Det at Ølhallene har mange harde flater gjør at lyden reflekteres mange ganger og lager en lang etterklang. På en måte var det utfordrende å lage et tydelig og definert lydbilde og jeg kunne ikke formidle like konkret at musikken var spilt inn i ulike rom. Ulikheten av rom var lettere å formidle i Bugs and Hugs-utgivelsen. På en annen måte ga den lange etterklangen en følelse av at instrumentene var spilt inn i samme rom. Lyden av den lille stuen til Jasper Stadhouders og lyden av det store konsertrommet til Nils Henrik Asheim opplevdes som et felles rom. Dette gjorde at sammenklippingen av disse to eksemplene ble mindre kontrastfylt og jeg kunne spille av materiale i slike ulike rom uten at det opplevdes oppstykket. På mange måter ble opplevelsen av musikken i en retning av atomistisk improvisasjon. Selv om de ikke improviserte atomistisk, var musikken atomistisk i den form av at rommet opplevdes enhetlig og samsvarende.


Laminære rom og atomistiske lekkasjer


Jeg lagde 8 ulike, men samsvarende stykker musikk. Det var til enhver tid 1 til 6 hørbare instrumenter i hvert rom. Materialet ble klippet sammen for å skape en laminær effekt hvor idéer, gester og strukturer skulle være tilsvarende, men sjelden oppleves som emulert atomistisk improvisasjon. Den atomistiske effekten ønsket jeg skulle være mer til stede i samspillet med rom som var nærliggende. En sonisk gest eller frase skulle være tydelig i rommet man var i, men gesten eller frasen kunne fullføres og høres i mindre volum fra rommet ved siden av i etterkant eller at frasene ble kastet fram og tilbake mellom rommene. Den atomistiske opplevelsen av gesten eller frasen ble på en måte snudd om hvis man befant seg i naborommet. Hvis jeg ønsket å formidle et emulert atomistisk samspill med et rom enda lenger unna måtte jeg skru opp volumet på frasene som skulle oppleves og ble på en måte kraftigere atomistisk lekkasje mellom rommene.   


Under er opptak av lyden av to og to haller mikset sammen. Lekasjer fra nærliggende haller høres også.

Hall 1 (venstre) og hall 2 (høyre)

Hall 2 (venstre) og hall 3 (høyre)

Hall 3 (venstre) og hall 4 (høyre)

Hall 4 (venstre) og hall 5 (høyre)

Hall 5 (venstre) og hall 6 (høyre)

Hall 6 (venstre) og hall 7 (høyre)

Hall 7 (venstre) og hall 8 (høyre)


Under er lyden av de enkelte hallene. Lekasjer fra nærliggende haller høres.

Hall 1

Hall 2

Hall 3

Hall 4


Hall 5

Hall 6

Hall 7

Hall 8


Copyright 2023 K. Alberts


UIS logo fra NTB