Kvalitet av prosess og kvalitet av resultat
Resultatet av prosjektet vises gjennom opplevelsen av de akusmatiske prosjektene Bugs And Hugs og Less Bugs, More Hugs som involverer sammensetting av isolert innspilt materiale. Resultatet vises også gjennom opplevelsen av konserten Alberts/Marhaug/Grenager/Loo som er en erfaringsbasert videreføring av det manipulative og prosesserte akusmatiske stuidoarbeidet framført live.
Kvaliteten på det musikalske, akusmatiske og soniske utrykket – resultatene med innspilling og sammensetting av isolert innspilt materiale – reflekterer ikke nødvendigvis kvaliteten på prosessene, men Bugs And Hugs og Less Bugs, More Hugs opplever jeg som de mest kunstnerisk vellykkede av alle forsøkene mine. Hvis jeg sammenligner dem med de andre gjennomførte og offentliggjorte akusmatiske prosjektene, er det mange berøringspunkt og likheter i prosessene som ble gjennomført. Jeg opplever i noen tilfeller disse tilsvarende bestanddelene i de øvrige prosjektene som kvalitetsmessig bedre gjennomført enn i de kunstneriske resultatene. I noen tilfeller er disse bestanddelene i prosessene ikke nødvendigvis bedre gjennomført, men lettere å beskrive gjennom en refleksjonstekst.
Arbeidene mot et akusmatisk presentert resultat har blitt realisert gjennom kuratering av musikere, innspilling av disse musikerne, sammenklipping av innspillingene, og å finne en egnet visningsplattform. Jeg kan ikke vise til ett enestående prosjekt hvor alle disse fire kompositoriske komponentene har fungert uten feilskjær, men jeg kan vise til den viktige balansen mellom kuratering og sammensetting av innspilt materiale, og mellom innspilt material og den kunstneriske metoden.
Kurator
Med unntak av prosjektet Primary Antibody har jeg stått som kurator av den musikalske situasjonen. Denne kompositorisk-kuratoriske komponenten har, slik jeg ser det, vært den mest utslagsgivende for den kunstneriske kvaliteten til de ulike prosjektene. Ironisk nok har det også vært den komponenten som har tatt minst tid. På et par timer hadde jeg laget en liste med navn på 17 musikere, hvor 14 av dem takket ja til å bli med på innspillingen av det som ble utgivelsen Bugs And Hugs by Block Ensemble (og til den akusmatiske visningen av Less Bugs, more Hugs).
Likesinnethet
Store ensembler som fremfører improvisert musikk, er avhengig av likesinnede musikere; noe både John Zorn bekrefter i forbindelse med Cobra (2002) og Andrew Callingham (2007) skriver om i forbindelse med sitt arbeid. Hva som legges i likesinnet kan selvfølgelig variere, men for meg har det vært utslagsgivende å finne noe som kobler oss sammen. Denne koblingen kan som tidligere nevnt være en felles referanse eller referent, hvor alle involverte har mer eller mindre kunnskap eller erfaring fra en eller flere musikalske modeller. Dette noe kan også beskrives som soniske fellestrekk eller sammenfallen sonisk historie. Musikerne i Bugs And Hugs og Less Bugs, more Hugs hadde mye erfaring fra improvisert musikk, og demonstrerer, i mine ører, god solistisk improvisatorisk kompetanse. Det viste seg også gjennom det innsendte materiale, hvor musikerne klarte å formidle musikalsk substans med lange sammenhengende improviserte strukturer, med stor variasjon i tempo, dynamikk og tonalitet.
Modellforgreininger
Erfaringen alle musikerne disponerte fra improvisert musikk ble den musikalske stammen i prosjektene. Utvelgelsesprosessen – som i realiteten bestod av en uformell invitasjon til folk jeg håpet ville si ja – bestod i å finne musikere med andre modellforgreininger i tillegg, som erfaring fra samtidsmusikk, jazzmusikk og folkemusikk. Ved å kuratere et sammensatt slektstre av musikere lå mulighetene åpne for både å komponere sorterte passasjer med kun musikk med jazzreferanser, og mer nyanserte passasjer med sammenveving av ulike referansepunkt og referenter. Kombinasjonen av like og ulike referanser ga meg både mulighet å eksperimentere fram alternative forgreininger ut ifra det som ellers ville vært trygge løsninger.
Balansen mellom det trygge og ukjente
Resultatene balanserer på en knivsegg, hvor det er min subjektive estetisk oppfatning som definerer kvaliteten. Jeg bestemmer med andre ord, og tar musikalske valg litt på samme måte – ut ifra de samme preferansene – som når jeg spiller på instrumentet mitt. Det må på en måte være samsvar, samspill, og et eller flere referansepunkt mellom meg og musikerne for å få et vellykket resultat. På en annen måte kan det bli for mange familiære referansepunkt i musikken, og resultatet kan vise seg å bli blasse kopier av kanoniserte musikalske modeller og formlandskap. Jeg ønsker motstand, bli dratt ut av vante spor. For mange emulerte passasjer med, og tilstreb mot en atomistisk samspillsmodell kan føre til resultat som oppleves som et mislykket samspillsprosjekt. Hvis opplevde referansepunkt fra samspillsprosesser er fraværende i det klingende resultatet, kan musikken framstå som lite gjennomtenkt tilfeldighetsmusikk, eller som en misforstått bruk av musique concreté-verktøy.
Metode
En del av metoden er å kombinere og balansere mellom ulike praksiser. Metoden er generalisert sett forbindelsen mellom akustisk samspillsmusikk på en scene, med de referansepunktene og formlandskapet som ligger til bunn, og den sirkulære, og for meg magiske, eierløse delingskulturen fra støymusikken.
Musikken kan framstilles i lys av Jeff Pressings beskrivelse av referent-guidet improvisasjon der metoden er den skjematiserte underliggende formel for improvisasjon med akusmatiske, atomistiske, laminære og støymusikalske referenter.
Metoden kan også framstilles som ikke tilstedeværende da prosessen bak, og opplevelsen av det kunstneriske resultat kan sammenlignes med Derek Baileys framstilling av improvisasjon; flyktig, uhåndgripelig og i konstant endring.
Resultat
Selv om utgivelsen Bugs And Hugs presenteres som en evigvarende dokumentasjon på et kunstnerisk resultat, vil dette produktet alltid kunne oppleves i ulikt forskningsmessig lys. Både i den tid- og stedspesifikke akusmatiske visningen Less Hugs, more Bugs og ved lytting gjennom stereoanlegg; hvor begge skaper en opplevelse som er uhåndgripelig og i endring fra gang til gang. Jeg kan opplyse lytteren om prosess, kontekst og metode gjennom personlige beskrivelser, men lytterens egne referanser, preferanser og kunnskap vil alltid være styrende for hvordan resultatet av doktorgradsarbeidet oppleves.
Musikken kan ikke formuleres og formidles som ny kunnskap inn i feltet, men som ervervet kunnskap i ny rotasjon og gjennom mine tolkninger av kunnskap og bruken av innspilt materiale.
For å kommunisere forskningsresultatet av dette metodiske arbeidet på best mulig måte, har det vært imperativt for meg å framstille resultatene i et annet, men for meg familiært format – i et format jeg kan formulere meg best. Forskningsresultatet vises best gjennom en felles opplevd konsert, kroppsliggjort og ervervet kunnskap fra det metodiske arbeidet med isolerte musikere, inn i et improvisert samspill med andre musikere. Konserten med Lasse Marhaug, Lene Grenager og Ernst van der Loo ble det formatet som egnet seg best. Her fikk jeg mulighet til å presentere vår improvisatoriske kompetanse og erfaring med improvisatoriske referansepunkt på tvers av tid og rom, i tillegg til at jeg anser Marhaug, Grenager og van der Loo som viktige referenter innenfor improvisatoriske modeller som støymusikk, europeisk improvisert musikk og elektroakustisk samtidsmusikk. Disse tre har også vært viktige referenter for mitt utviklingsarbeid.
