Dette prosjektet startet opp som en duoinnspilling september 2019 (før pandemien) hvor gitarist Nels Cline og jeg spilte inn improviserte stykker med få forhåndsavtalte retningslinjer. Selv om jeg stod som både initiativtager og oppdragsgiver gjennom min stilling ved Universitetet forsøkte jeg å legge til rette for at dette var en godt maktbalansert improvisasjonsprosess hvor vi begge hadde like mye på spill og kunne bidra med improvisatorisk innhold på lik linje med vår individuelle improvisasjonskunnskap. Dette viste seg å være umulig siden han ikke visste hva utfallet av vårt innspilte materiale skulle bli til, og jeg ikke kunne gi ham et skikkelig svar. På daværende tidspunkt ønsket jeg å bruke en prosess inspirert av mail-art innen fluxusbevegelsen.
Mail-art er en form for kunstnerisk korrespondanse hvor utfallet av kunsten alltid er i bevegelse og uviss (Plunkett, 1977). Den består av objekter som kan forsendes via postvesenet og kan bestå av postkort, bilder, tegninger, lydfiler eller andre ting som kan postes. Dette kan være fra en person til en annen, men kan også inneholde instrukser at materialet kan endres og postes videre til andre mottagere. Jeg ønsket å finne måter å gjennomføre en lignende prosess ved bruk av musikkimprovisatorisk kunnskap. Under er en prosessbeskrivelse hentet fra revidert prosjektbeskrivelse innlevert 9. Mars 2020:
Prosessen som jeg har forestilt meg består av meg som kjernen og en gruppe improviserende musikere (eksempelvis Nels Cline). Innspillingen starter med at kjernen sender en lydfil til musiker 1. Musiker 1 legger til en eller flere lydfiler som komplimenterer eller kontrasterer allerede lagde lydspor, og sender tilbake til kjernen. Kjernen spiller inn flere lydfiler, eller sender sporene rett videre til egnet musiker (musiker 2,3 eller 4), som fortsetter prosessen som med musiker 1. Denne prosessen fortsetter fram til kjernen mener produktet er ferdig. I tillegg til å kunne legge på lydfiler, har alle involverte lov å redigere helt fritt i det allerede eksisterende materialet. Musikerne kan også sende tekstfiler koblet opp mot lydfilene, hvis man vil formidle idéer eller instruksjoner.
Ustødig grunn
I arbeidet med å utvikle denne modellen opplevde jeg at det ble for mange uvisse og ukontrollerbare elementer. Modellen var for komplisert, og jeg følte at jeg ikke hadde kontroll på prosessen. Jeg fant heller ikke en måte å dokumentere arbeidet godt. Hvis jeg skulle bruke min kunnskap til fulle ved å ha en opplevelse av improvisatorisk frihet var det viktig for meg å lage noen rammer med tydelige retningslinjer og en enkel kompositoriske prosess som var forståelig for de involverte musikerne – og ikke minst for meg selv. En prosess hvor jeg kunne legge til rette for at alle involverte opplevde en ufravikelig skjev maktbalanse, men i hvert fall en maktbalanse som var stabil og trygg – hvor musikerne kunne oppleve en form for eierskap til det endelig musikalske resultat. Det at mail-art har en grunnleggende tematikk om at den evigvarende prosessen er kjernen i kunstverket er veldig spennende, men avviket fra mitt behov for å skape eierskap og et presentabelt endelige resultat. Jeg ønsket også å diskutere og samtale med utøverne hvilken kunnskap som var til stede og som vi kunne utnytte, men også likevel ha muligheten til å bli overrasket over improvisatoriske valg jeg ikke var klar over.
I arbeidet med Cline i studio spurte han meg, «What do you want?/ hva vil du ha?» og jeg klarte ikke å formidle den fluxusinspirerte modellen samtidig som jeg ønsket at han skulle bidra med sin improvisatoriske stemme (identitet) uten for mange hemmende og vage retningslinjer og prosesser.
Jeg opplevde det materialet som jeg satt igjen med som et slags kompromissarbeid, som kan beskrives som en referanseblanding av Cline som rockegitarist (Tweedy, 2009) og Cline som en improviserende musiker i prosjekt han blant annet har gjort med samtidskomponisten og saksofonisten Anthony Braxton (2019). Materialet vårt føltes usammenhengende og uten framdrift. Det at jeg også spilte sammen med ham på opptaket i samme rom opplevdes som han var på jobb for meg. Han skyggela mine improvisatoriske gester relativt slavisk, men skyggeleggingen gikk ikke på tvers og abrupt. Forsøksvis skyggela jeg hans gester, men da ble dette som en slags negativ feedbackloop hvor han skyggela mine skyggeleggingsforsøk, og den improvisatoriske prosessen opplevdes som stagnerende.
Vi har spilt sammen før og jeg vet at vi kan skape et improvisatorisk materiale som ivaretok vår identitet som improviserende utøvere godt. I prosjekter vi har gjort sammen tidligere var referansepunktene i mye større grad avklart med nedskrevet låtmateriale, hvor alle fire involverte også hadde et felles referansegrunnlag mot et resultat ved at materialet som ble innspilt skulle utgis på CD og vinyl (Nergaard, 2019).
Selv om Cline og mitt samarbeide hadde fått en godtroende, men litt tungnem start ønsket vi begge å fortsette og utvikle prosessen med improvisert musikk i et musikkstudio i New York. I et studio vi begge hadde god erfaring med og som vi anså hadde kunnskapsgrunnlaget til å skape nye modeller og arbeidsprosesser for improvisert musikk. Dette arbeidet ble satt på vent grunnet pandemien. Hva jeg skulle finne ut med dette prosjektet ble uvisst, men jeg satte en kurs mot at prosessen skulle fortsette med det materialet som var spilt inn ved å bruke andre improviserende samarbeidspartnere.
Artisten David Sylvian spilte inn musikken til utgivelsen Manafon (Sylvian, 2009) over en tre års periode. Han benyttet seg av en rekke erfarne improviserende musikere til å spille inn improvisert materiale som han i ettertid kunne klippe i og bruke som soniske bestanddeler til å utarbeide de 9 sangene på utgivelsen. Han uttalte i et intervju med The Wall Street Journal (Sharma, 2009):
There was nothing written when we went into the studio -- this was very much free improvisation. So, the selection of the group of musicians for each improvisation was paramount. I recognized on the day which pieces could work for me. The process was that I took the material away and then wrote and recorded the vocal line over in a couple of hours. So I couldn't analyze my contribution and that in a way was my form of improvisation -- and I enjoyed the rapidity of response.
Et halvt år etter innspillingen med Cline (nå under lockdown) hadde jeg valgt ut noe av materiale som jeg opplevde hadde noe musikalsk verdi og med noen grunnleggende referansepunkt som kunne arbeides med. I innspillingsprosessen med organist, komponist og improviserende musiker Nils Henrik Asheim spilte jeg i forkant av materiale Cline og jeg hadde spilt inn som han kunne bruke som referanse for improvisasjon. Han spilte også inn improvisasjoner hvor referansen kun var et angitt tempo eller toneart. Etter denne seansen klippet jeg sammen materiale fra begge innspillingene til et stykke musikk på elleve minutter. Jeg forsøkte å sette dette sammen på en slik måte hvor ikke det soniske skulle oppleves unisont, men mer i en retning av noe atomistisk og skyggeleggende. Asheim sitt materiale bygget opp under og fylte ut de stedene i stykket som manglet musikalsk framdrift - i partier som jeg opplevde som om det manglet noe i musikken. Det som opplevdes som en negativ feedbackloop, noe anti-perfekt ble snudd rundt ved tilførselen av Asheims improvisasjoner. Materialet ble satt sammen slik at det emulerte en god improvisert prosess. På det tidspunktet satt jeg igjen med et stykke musikk med materiale som var spilt inn av den kunnskapsrike teknikeren Børge Fjordheim i et relativt og sonisk tørt innspillingsrom og materiale som var spilt på orgel i en stor konsertsal, hvor opptaket ble gjort av meg selv, en ufaglært tekniker.
Musikken opplevdes fortsatt usammenhengende og at materialet fortsatt kunne tilføres mer, men jeg visste ikke hva. Inspirert av mail-art prosessen sendte jeg det ferdig klippede materiale til støymusiker og musikkprodusent Lasse Marhaug hvor jeg ga ham full frihet til å gjøre hva han ville med materialet. Han klippet tre versjoner av musikken.
...meaning is created through a succession of juxtapositional relationships: any objects by itself has an indefinite range of potentially meaningful properties, but the juxtaposition with second object brings certain of those attributes into play and de-emphasizes others.
Musikkprofessor Nichals Cook i boken Approaches to Meaning in Music (2006)
Verdien og motivasjonen for meg, i en tidkrevende prosess hvor muligheten til å gjøre om på valg mot et særdeles uvisst kunstnerisk resultat har tidvis vært vanskelig å finne. Cline/Alberts + Asheim ble en slik prosess, hvor usikkerhet og bruken av en flyktig og rotete metode ble anvendt. Bruken av verktøy hentet fra mail-art-tradisjonen ble for meg for lite konkret. Behov for klare rammer og et felleskap, slik jeg opplever konserter med improvisert musikk, ble viktig å etterstrebe og oversette inn i arbeidet videre. Prosessen med Primary Antibody ble et steg i riktig retning.
