Medlemmene var valgt ut av initiativtager for prosjektet Jens Borge, ut ifra at de sammen deltok spillende på en demonstrasjon mot rasisme i Stavanger året før – som fungerte som en overliggende relasjonell referanse til hverandre. Musikkstykket var bestilt av plateselskapet Smalltown Supersound og skulle være en av låter fra en rekke ulike artister på utgivelsen Frijazz mot rasisme (Smalltownsupersound, 2022).
Innspillingsprosessen ble gjennomført kronologisk i den form at medlemmene spilte inn sitt materiale, en og en, i løpet av tre dager, i samme studio, ved å bruke samme mikrofon. Initiativtager og teknikker for prosjektet, Jens Borge ønsket at selv om materiale ble spilt inn separat og isolert, så skulle lyden av materiale reflektere ett og samme rom. Dette skulle gi en opplevelse av ett felles akustisk rom, og skulle skape en antagelse av det sammensatte materialet var spilt samtidig og ikke som en kollasj av ulikt materiale editert i etterkant.
Gitarist Gaute Granli var førstemann ut og spilte inn en ett stykke musikk uten meg til stede. Etter ham kom musiker 2 som fikk høre hans bidrag i forkant av innspilling som en referanse for innspilling. Etter musiker 2 kom musiker 3 som fikk høre musiker 2 som referanse før innspillingen av bidraget sitt. Innspillingen av de to siste musikerne fulgte ikke samme struktur, men jeg spilte både av de foregående bidragene i forkant i tillegg til at noen innspillinger ble gjort ved at utøverne fikk høre bidragene avspilt på hodetelefoner samtidig som de spilte sine egne bidrag. Dette ble på en vis en forenklet skyggeleggingsprosess inspirert fra live konserter med improvisert musikk.
I innspillingsprosessen til Primary Antibody forsøkte jeg å emulere en skyggeleggingsprosess, hvor ikke skyggeleggingen gikk på tvers og var atomistisk, men var som en enveiskommunikasjon. Ikke som en feedbackloop av improvisatorisk informasjon, men bare en feed, en referansemating fra en lydkilde over til en improvisatorisk utførelse. Ved at musiker 2 fikk høre hva musiker 1 hadde utført ble det skapt en illusjon av å skape noe sammen. Det at også alle musikerne spilte inn materialet i samme rom og med den samme mikrofonen, skapte også en felles referanse til rommet og gjorde også at lyden av rommet ble reflektert med like akustiske referanser i det klingende resultatet.
