Når det gjelder det rytmiske innholdet i melodier, er det en spesifikk karakteristikk som jeg velger å vektlegge. Melodiene er ofte bygget på en grunnrytme som baseres på fjerdedels- eller åttendelsrytmikk. Imellom disse rytmiske mønstrene observerer jeg at det ofte spilles ornemantiskte sekstendelsbevegelser som ender i en aksentuering på takstslag to og fire, som vist i andre takten i figur 2.

Figur 2. Transkripsjon av de fire første taktene i Tsugaru Jongarabushi. (Privat foto).

 

To achieve a more robust sound, they would hit the strings hard with the bachi plectrum as if beating a percussion instrument, resulting in an intense and acrobatic playing style. This is a big reason for Tsugaru shamisen’s enduring popularity, as it makes the instrument well suited to diverse genres—even modern ones like rock and jazz. Watching a particularly dynamic Tsugaru shamisen performance, you might be tempted to compare the player’s agile plucking to “shredding” on an electric guitar. (The Official Aomori Travel Guide, u.å). 

I løpet av min innsamling av relevant musikalsk empiri har jeg lyttet aktivt til flere tradisjonelle japanske utøvere. Mitt hovedfokus har vært rettet mot tsugaru shamisen, hvor jeg har oppsøkt generelle musikalske karakteristikker som går igjen i denne spillestilen. Dette arbeidet blir gjort for å selv forsøke å avdekke estetiske kvaliteter og musikalsk karakteristikk som jeg kan inkorporere i mitt eget kompositoriske virke. Jeg har valgt å benytte meg av fem forskjellige innspillinger som jeg mener er representative for shamisens og ikke minst utøverens signatur.

Disse fem innspillingene er:

Selv om jeg i all hovedsak utforsker denne musikken uten å geografiske begrensninger, har jeg likevel besluttet å undersøke nærmere spillestilen som er typisk for et spesifikt japansk prefektur, hvor jeg finner dens karakteristikk og særpreg spesielt interessant. 

Tsugaru shamisen er betegnelsen som brukes både på instrumentet og den tradisjonelle musikksjangeren. Denne tradisjonen har sine røtter i Tsugaru-regionen, i det tidligere Aomori-prefekturet, som befinner seg i det nordlige Japan. Denne sjangeren spilles på instrumentet med samme navn, som i korte trekk er lik en tradisjonell shamisen, bare større. Halsen på instrumentet er tykkere, og kroppen er bredere. Tsugaru shamisen skapt av blinde menn, som var kjent som bosama. Disse mennene befant seg på nederst i hierarkiet i Japans daværende strenge klassesystem. På den tiden var det fordelaktig for bosama å la være å informere om deres blindhet til venner og slektninger, noe som fører til at det finnes lite dokumentasjon om dette tema, både i form av skriftlig og muntlig overføring.  Likevel  betraktes Tsugaru shamisen som den mest populære sjangeren innenfor tradisjonell shamisenmusikk i dag. (Shamisen Japan, u.å)

Tsugaru shamisens spillestil karakteriseres som både hardere og høyere enn tidligere uttrykksmåter. En teori på hvorfor bosama spilte hardere enn tildigere er at de arbeidet som omreisende musikere som tjente penger på spillingen sin. Gatemusikere måtte spille høyere for å få oppmerksomhet og tiltrekke seg et publikum på de travle markedene. Da spilte de hardere på strengene, noe som gir Tsugaru Shamisen sin karakteristiske perkusive lyd. (The official Aomori Travel Guide, u.å)

4.2 Tsugaru shamisen

4.1 Shamisen

Den japanske musikken kommer fra en rik kulturtradisjon som omfatter mange ulike kunstneriske utrykk. Det at den Japanske føydalismen strekte seg over en lang periode førte til at distriktene lå mer eller mindre isolerte fra hverandre. Derfor varierer det musikalske utrykket stort fra distrikt til distrikt. Dette betyr at man ikke kan ta utgangspunkt i alle, men vi kan prøve å utpeke noe generell musikalsk karakteristikk som gir den japanske musikken sitt særpreg. (Malm, 2000, s.261). 

Shamisen kom til Japan på 1500-tallet og har sine røtter fra det kinesiske instrumentet sanxian. Shamisen ble først introdusert til det kongelige hoffet av Ryukyu som holdt til i Japans sørligste prefektur, Okinawa. Derifra spredte instrumentet seg videre til de andre Ryukyuøyene i løpet av det kommende århundre. (Japan Expo, 2018)

Shamisen er et luttlignende instrument med tre silkestrenger. Kroppen er laget av treverk og begge sidene er dekket av skinn fra topp til bunn. Skinnet består av katteskinn, men i billigere modeller kan det være brukt hundeskinn eller plastikk. Halsen på instrumentet er laget av treverk og består av tre deler slik at halsen kan brettes sammen for å enklere kunne oppbevare eller transportere instrumentet. Shamisen kan spilles med flere små tilbehør, men de mest essensielle er «bachi» og «yubikake». Bachi er plekteret, noe større enn et tradisjonelt gitarplekter, som blir brukt. Dette er ofte laget av elfenben, treverk eller plastikk. Yubikake, eller «fingerhenger» er et tøystykke enten strikket eller laget av nylon som utøveren fester mellom tommelen og pekefingeren på hånden som spiller på gripebrettet. Dette gjør det lettere for å gli opp og ned på halsen av instrumentet når man spiller.

Etterklangen av instrumentet (Sawari) blir produsert av et lite hulrom og en liten bro av metall på toppen av halsen. Den laveste strengen er ikke i kontakt med denne broen i motsetning til de to andre strengene som hviler på den. Dette fører til at den laveste strengen resonerer i det lille hulrommet mens de to andre strengene ikke gjør det. (Malm, 2000, s.214-215) Det som gjør dette instrumentet unikt, er dets særegne lyd og klangfarge. 

William P. Malm beskriver lyden av dette instrumentet:

 

 


The tone is the most unique aspect of the instrument. In addition to its sweet-sour resonance, it has a drum-like snap and, in the lower register, a twangy hum somewhat like that of a jew’s-harp. The drum effect is caused by the snap of the plectrum as it hits both the string and the tight catskin at the same time. (Malm, 2000 s.215)

Figur 1. Shamisen og bachi, 2014 av Beer, Freia. (https://digitaltmuseum.no/011022846855/shamisen)

Tsugaru Jhongara Bushi av Seiyu Oyama (Oyama, 2020)



Tsugaru Jongarabushi (Shinbushi) av Noriko Tadano (Tadano, 2008)



Kaigarabushi av Noriko Tadano (Tadano, 2008)



Jonkara Bushi av Momokusu Iwata (Iwata, 2019)



Tsugaru Jongara Busi av Katsunari Sawada (Sawada, 2001)

Tre av disse musikkeksemplene faller under sjangeren tsugaru shamisen, noe som titlene tilsier. Ordene «jhongara bushi» kan oversettes til «folkesang». Det vil si at disse tre låtene er folkemelodier fremført i tsugaru shamisen stil. «Jonkara Bushi» er en omskrivning av «Jhongara Bushi», men siden titlene er skrevet med det greske alfabetet er det rimelig å anta at det er årsaken til de forskjellige stavemåtene. Kaigarabushi kan oversettes til skjellsang og er opprinnelig en arbeidssang som ble sunget av fiskere som fisket etter kamskjell utover 1800-tallet i Tottoriprefekturet. (鳥取市役所, 2016).



(Shamisen in Tokyo, 2017, 0:00)