På forhånd av denne komposisjonen, som sågar er det siste verket på hele albumet, visualiserte jeg en soloppgang. Solen står opp bak fjellene og det gylne morgenlyset treffer meg i ansiktet.
Hinode er basert på en arpeggio i G-dur pentaton skala og bevegelsen starter og slutter på kvinten. Dette blir spilt på Sequential Take 5 ved hjelp av dens innebygde sequencer. Slik kan jeg sørge for at arpeggioen spilles konsekvent i riktig tempo både under innspilling og live. Arpeggioen er durbasert og tonene spilles i stigende rekkefølge, noe som jeg bruker som et musikalsk deskriptivt virkemiddel for å skildre solen som gradvis stiger opp.
Hinode er komposisjonen som jeg har utarbeidet med utgangspunkt i mitt originale kompositoriske særpreg. Dette verket ble okmponert på forhånd av mine studier av den japanske tradisjonsmusikken. Hinode kategoriseres som programmusikk og tittelen på verket oversettes til «soloppgang» fra japansk.
Komponeringsarbeidet i anledning "Hinode" opplevdes som særs effektivt og det er verket som tok kortest tid å fullføre. Til tross for at det var en relativt kort prosess opplevde jeg en klar kunstnerisk og estetisk ide gjennom hele arbeidet. Dette verket er en utforskning av soniske teksturer, noe som fører til at melodien får mindre fokus enn hva den ellers ville gjort i gjengs vestlig musikk.
I Hinode åpnes cutoff-filteret gradvis. Dette kan føre til en stigende kurve av intensitet hos lytteren og arpeggioen oppleves voksende når filteret åpner opp for et større spekter av frekvenser i forhold til når det er helt lukket. Dette er et sonsik verktøy som blir aktivt benyttet i "Hinode".
Et annet verktøy som blir benyttet er envelope. Envelope er en automatisering som finnes som en innebygd funksjon i de aller fleste synthesizere. Den vanligste formen for envelope kalles ADSR, som står for attack, decay, sustain og release. ADSR er en automasjon av ulike parametre men i dette eksempelet er det volumet det gjelder. Attack betinger tiden tonenbruker fra den er spilt til den når sitt toppunkt i volum.
Decay er betingelsen på hvor lang tid tonen bruker fra sitt toppunkt i volum til sitt satte nivå av sustain. Sustain betinger hvor mye volum tonen skal ha så lenge man holder tangenten nede. Release betinger hvor lang tid tonen skal bruke fra man slipper tangenten til den når nullpunktet.
I tillegg til aktiv bruk av cutoff og ADSR benytter jeg meg av Sequential Take 5 sin innebygde reverb eller klang. Klangen i kombinasjon med en relativt lang release-tid skaper et sonisk teppe som får funksjon som en pad. Akkorden som dannes på grunn av arpeggioen sin lange release tid i kombinasjon av reverb er Gadd9.
Hinode består ikke av ulike deler, som man ofte kan forvente i tradisjonell vestlig musikk, men består i en loopbasert bevegelse som har en lengde på 44 takter.
Det vil si at for hver 44. takt starter akkordprogresjonen på nytt. Dette er et aktivt kompositorisk grep jeg har benyttet meg av for å kunne bryte med lytterens periodefølelse. Lyttere som er vant til å høre på vestlig musikk kan forvente at akkordprogresjonen skal gjenta seg etter et symmetrisk antall med takter. Om Hinode eksempelvis skulle innehavet et symmetrisk antall takter før akkordprogresjonen repeeteres ville det ha vært 16 takter, ikke 12 som det er nå. Årsaken til at jeg ønsker denne usymmetriske periodefølelsen i dette verket er forsøksvis for å skape en uro som kan formidle min egen skrekkblandede fryd for soloppgangen.
Figur 6. ADSR, 2021, av Sam Jones. https://www.musicgateway.com/blog/music-industry/music-production/adsr-envelope
Selv om jeg synes at soloppgangen er et vakkert naturfenomen som vitner om en ny dag i vente kan det også oppleves intenst. Sola som er en utenomjordisk gigant med en overflatetemperatur på 5500 grader, fremprovoserer også en megalafobisk engstelse i meg. Disse noe motsigende følelsene var noe jeg ønsket å skildre i Hinode. Derfor er det neste elementet som presenteres i verket bassen.
Bassen blir spilt på Behringer Poly D. Denne synthen har fire oscillatorer som kan kontrolleres og ikke minst stemmes uavhengig av hverandre. I figur 7. kan man se de fire oscillatorene vertikalt organisert på synthen. Til venstre er kontrollene for hvilken oktav oscillatoren skal spille. Potensiometrene i midten kontrollerer stemmingen. Grunnen til at oscillator 1 ikke har sin egen stemmingskontroll som er synlig i bildet er at den kontrolleres av en masterstemmer. Det vil si at oscillator 2, 3 og 4 stemmes ut fra hvor oscillator 1 befinner seg i registeret. Til høyre i bildet ser man kontrollen over hvilken form lydbølgene i den enkelte oscilatoren skal ha.
Basslinjen er et essensielt element i Hinode siden det er den som gir indikasjonen på hva som er den harmoniske pulsen allerede fra starten av verket. Da jeg skulle produsere bassens soniske kvaliteter ønsket jeg at den skulle referere solens størrelse og buldrende kraft. Alle fire oscillatorene brukes samtidig og alle er stemt noe ut av pitch. Dette skaper en dissonerende chorus-effekt som kan oppleves som «ristende» eller «vibrerende», men også større. De mikrotonale dissonansene gjør at bassen også kan oppleves forsterket og fremhevet i det endelige lydbildet.
Arpeggioen repeteres gjennom hele verket. Selv om det er de samme tonene som spilles om igjen kan jeg aktivt benytte meg av av flerfoldige parametere, effekter og filtre på synthesizeren for å endre stemning og klangfarge til tross for figurens repetitative natur. I innspillingen kan den aktive bruken av cutoff-filteret høres når det gradvis åpnes og lukkes gjennom hele komposisjonen for å skape en dynamisk varisasjon.
