Publikum blir introdusert for verket utenfor fremføringsrommet, og oppfordres før konsertstart til å bevege seg gjennom visningen. Denne muligheten har både sosiale, visuelle og kompositoriske konsekvenser.
I det publikum kommer inn i rommet, har stykket allerede startet, og oppgaven med å plassere seg i rommet, mellom øyene, musikerne og resten av publikum, blir på mange måter stykkets første sats. Hvordan finner publikum sine plasser, hva vil de se, hvordan vil de lytte? Sittende, stående, på stoler, benker eller puter?
Først når alle har funnet sine plasser og rommet faller til ro, går stykket videre til neste del. Dette sosiale spillet gir publikum et delansvar for stykkets form.
Etter hvert starter publikum å benytte seg av sitt bevegelsesprivilegium. På premieren i Bergen valgte noen å bli sittende, noen vandret omkring og noen la seg på gulvet. Mange byttet plassering flere ganger gjennom stykket, og vandret i perioder, alene eller sammen. Ideen om musikerne som øyer og publikum som beveger seg på et hav eller et nettverk av kanaler var grunnleggende i komposisjonsprosessen. På en veldig konkret måte blir hver enkelt publikummer ansvarlig for å forme sin egen opplevelse av verket.