Lemuria er et tredelt verk hvor verkets del to har et tekstlig fokus. I utgangspunktet ble ikke verket laget som en opera, men Lemuria har likevel flere likhetstrekk med denne formen; den er til en viss grad scenisk og teksten har gjennom hele komposisjonsprosessen blitt referert til som en libretto.

Vi hadde et felles ønske om at teksten skulle ta utgangspunkt i sagnet om Lemuria og lignende utopier, men likevel være abstrakt og uten narrativ handling. Det tekstlige materialet er sitater fra Thomas Moores Utopia, Jens Bjørneboes Stillheten og Platons Republikken. Disse korte avsnittene om Lemuria og andre utopier ble brukt som utgangspunkt for teksten og sendt gjennom ulike nettbaserte oversettelses- og tilfeldighetsprogrammer[1] inntil de var ugjenkjennelige. I enkelte tilfeller endte vi opp med repetisjoner av kun få ord: its/it, ingen/på, bare/bear og no/on.

Vi så at jo flere ganger vi sendte avsnittene gjennom disse programmene, jo oftere endte vi opp med ikke bare repetisjoner av færre ord og gjentagende tegn, men også visuelle mønstre. En kan sammenligne dette med John Cages bruk av tilfeldighetsteknikker hvor hensikten var å distansere seg fra det personlige i komposisjonsprosessen ved å la terninger eller I Ching [2] ”ta valgene” for ham. De visuelle tekstlige mønstrene ble brukt som bakgrunn for partituret og vi tok ut sammensetninger av ord og tegn og presenterte materialet i teksten spredt som små øyer på partituret på samme måte som ensemblet har hver sin øy i rommet.

Ideen bak denne visuelle fremstillingen av teksten er særlig inspirert av forfattere som Mark Danielewski og hans roman House of Leaves, hvor parallelle handlinger foregår i forskjellige tekster plassert ulike steder på hver side. Her må leseren velge hvilke tekster han eller hun ønsker å følge og i hvilken rekkefølge. I så måte er det også interessant å nevne B.S. Johnson og hans bok The Unfortunates som kommer i en eske hvor hvert enkelt kapittel er heftet og kan leses i hvilken som helst rekkefølge. I tillegg bør man også nevne cut-up-teknikkene til William Burroughs, som ligner utgangspunktet vi hadde for vår egen tekst, men som i vårt tilfelle er tatt til det ekstreme.

Igjen kan det sammenlignes med John Cage og særlig hans Empty Words som er en dadaistisk tekst fra 1974 som han omtale som ”en demilitarisering av språket”[3]. Også den tyske komponisten og konseptuelle kunstneren Hanne Darboven brukte tilfeldighetsteknikker, hun forsøkte i stor grad å distansere seg fra sine egne subjektive kunstneriske valg. Darboven er kanskje særlig interessant å nevne i denne sammenhengen da det som la grunnlaget for hennes kunstneriske virke var at hun brukte tekst som utgangspunkt for visuell kunst. Teksten hadde først og fremst en visuell funksjon og fungerte i mindre grad som leverandør av innhold, meningsbærer eller som et narrativ.

Man kan velge fritt hvordan man navigerer mellom de tekstlige øyene i Lemuria og hvordan man tolker dem; ikke ulikt hva man finner i Christian Wolffs Edges fra 1968. Inspirasjonen til stykket kom fra ensemblet AMM og deres eksperimentelle friimprovisasjon. Partituret til Edges består av 31 ulike tegn hvor man fritt kan navigere mellom disse tegnene. Wolff gir eksempler på mulige tolkninger, men det ligger stor frihet i interpretasjonen. Wolff har selv uttalt ved flere anledninger at han kan bli usikker på hvilke tegn han faktisk spiller når han fremfører det. Selv mener han dette er noe av styrken til denne komposisjonen: Selve partituret er dynamisk og opptrer nærmest som en
medspiller[4].

I Lemuria består denne delen av partituret kun av tekst og selv om man står fritt i tolkningen av den, har den umiddelbare interpretasjonen så langt bestått av å enten synge eller snakke ordene, eller tolke rytmikken basert på fonetikken i språket. Et eksempel er ordkombinasjonen ingen/på som blir to åttendedeler og en fjerdedel, hvor både det musikalske og fonetiske trykket blir lett-lett-tung, og kan spilles med eller uten pauser før eller etter disse ordsammensetningene. Ønsket fra vår side har vært å skape et utgangspunkt som ligner Wolffs Edges hvor det er stor grad av frihet og improvisasjon knyttet til den musikalske fortolkningen, og en utforming som er knyttet særlig til Danielewskis måte å bruke tekstlig framstilling på.

Kort oppsummert kan en si at måten teksten til Lemuria ble utviklet på ligner John Cage og hans tilfeldighetsteknikker, mens måten man tolker og framfører denne delen av partituret på er mer knyttet til Christian Wolff og hans improvisatoriske tilnærming til musikk.

Bjørneboe, J. (2002), Bestialitetens historie. Oslo: Gyldendal

Cage, J. (2001), Anarchy, Connecticut: Wesleyan University Press

Danielewski, M. (2000), House of Leaves. New York: Random House

Duch, M. (2010), Friimprovisasjon – sjanger og metode (doktoravhandling). NTNU, Trondheim

John Cage Trust (2016), Empty Words. Hentet fra http://johncage.org/empty.html

Johnson, B. S. (1999), The Unfortunates. London: Picador

Moore, T. (2007), Utopia. London: Penguin

Plato. (2003), The Republic. London: Penguin

Wolff, C. (1968), Edges. New York: Edition Peters

[1] En rekke programmer ble brukt, særlig Google Translate og TextTools/text mechanic.

[2]I Ching, eller Forandringens bok, er en samling av kinesiske spådomstekster John Cage fikk av Christian Wolff som betaling for komposisjonstimer med ham. Boka var utgitt på Wolffs foreldres forlag Pantheon Books og ble utslagsgivende for Cage og hans måte å komponere på.

[3] John Cage Trust (2016)

[4] Jeg har skrevet et essay om dette stykket i min avhandling fra 2010 som kan leses her: https://www.researchcatalogue.net/view/110382/110387