Måten Lemur samarbeider på og hvordan vi fordeler oppgaver varierer noe fra prosjekt til prosjekt: Alt etter hvilke egenskaper og kunnskapsområder som trengs, eller hvordan vi velger å vinkle og vektlegge et prosjekt. Når vi jobber akustisk, uten noteskriving eller elektronikk, er det ofte flat struktur på samarbeidet. Når vi jobber med andre musikere i tillegg til oss selv, er kjernen i samarbeidsformen at vi fordeler oppgaver, ansvar og tid med musikerne noenlunde likt mellom oss. Da forbereder vi oss både sammen og enkeltvis for å forankre metodikken hos oss og tydeliggjøre storformen for gruppa vi arbeider med.

Vi har erfaring med at når vi har ledelsesanarki kan det gå på bekostning av effektivitet, formidlingsklarhet og dybde. Men det skjer også helt andre ting når vi åpner for en mer interaktiv ledelsesform. Arbeidet vårt tar nye retninger, og vi finner frem til ideer, tanker og løsninger som ikke ville oppstått uten dette kollektive sammensuriumet. I løpet av årene vi har jobbet sammen, har vi forsøkt å finne en god måte å balansere på mellom begge disse ytterpunktene i en arbeidsprosess. Målet i dag er at vi kan få tilgang til den samarbeidsformen vi fortløpende opplever som nødvendig for prosjektet.

Å utvikle et felles språk, og arbeide med å klargjøre begreper som vi bruker slik at det er overensstemmelse mellom oss er en langsom prosess som har pågått over mange år. Det er derfor interessant for oss å få tilbakemeldinger fra de som jobber med oss, og kanskje forstå noe om hvordan Lemur og våre arbeidsmåter oppleves av andre. Forhåpentligvis gjør arbeidsmetodikken vår oss åpne for gjensidig påvirkning.

INTERVJU MED STINE JANVIN MOTLAND (SJM)
Av Hild Sofie Tafjord (HST)                                   

HST: Kan du si litt om valgene du har gjort av materialtyper og om arbeidet med matrisen?

SJM: Formen på matrisen og måten å jobbe på likte jeg veldig godt. Spesielt i en sånn sammensetning der dere har jobbet samen mye, mens jeg og Unni var nye. Da liker jeg godt at det er konkrete rammer å jobbe innenfor. Da hele ensemblet kom sammen, opplevde jeg at jeg hadde valgt mange stille lyder som burde vært forsterket. I denne sammenhengen, med brass og......(latter)..., så ble det litt introvert det jeg holdt på med — jeg måtte justere og bytte ut litt. Men det gikk bra. Jeg setter pris på å jobbe med en så konkret oppgave i fellesskap, men også at det er rom for det individuelle. Jeg liker at vi konsentrerer oss om de lydene vi har bestemt på forhånd, og at matrisen bestemmer når en skal være stille og når en skal lage lyd, og hvilken lyd.

HST: Hvordan erfarte du forholdet mellom partituret og ditt eget bidrag?

SJM: Igjen.. Jeg trivdes godt med de faste rammene, i hvert fall som et utgangspunkt. Dere hadde klare ideer og skissene var tydelige, uten at det var uttalt hvor en skulle eller nøyaktig hva som skulle bli resultatet. Det åpna på en fin måte for en prosess som vi fant ut av sammen. Jeg likte også godt at vi stoppet opp, hadde samtaler om hva vi syns om de forskjellige retningene det tok. Og at vi ble enige om noe, det føltes som felles beslutninger, som vi tok i fellesskap.

HST: Kan du si noe om relasjonene mellom de to stemmene og til Lemur?

SJM: Altså… Unni og jeg er jo veldig forskjellige sangere, så i utgangspunktet var det en litt frisk blanding, synes jeg. Og jeg synes vi utfylte hverandre fint. .....De forskjellige uttrykkene passa fint inn i dette øy-riket som vi lagde, med øyene vi satt på og jobbet fra, hvor vi fortsatt kunne lytte og forholde oss til de andre. Det var egentlig mitt generelle inntrykk av ensemblet som helhet, at det var plass til alle.

Jeg vet ikke om dette er noe dere er ute etter å høre, eller om det er en fornærmelse: men min opplevelse av prosjektet var at prosessen i seg selv var det mest spennende. Når vi kom til konserten — da føltes det litt som om helhetsstrukturen like gjerne kunne vært improvisert, selv om vi såklart fulgte både klokke og partitur. I framførelsen savnet jeg litt disse rammene og konsentrasjonen ved å jobbe en halvtime kun med én oppgave. Om jeg skulle gjort det igjen, ville jeg nok kuttet en del materiale, eller latt konserten vare en time til.

HST: Tror du at det hadde vært det samme å improvisere på konserten uten partitur — og uten prosessen med øving og strukturelle rammer?

SJM: Nei det tror jeg ikke, det hadde nok hørtes annerledes ut. Samtidig er vi alle veldig flinke improvisatører Vi hadde klart å skape et utrykk som sikkert hadde ligna litt, fordi vi har jobbet så mye med improvisasjon. Akkurat på konserten opplevde jeg at musikaliteten vår kommer mer til uttrykk enn strukturene vi hadde jobbet med. Men materialet hadde helt klart vært et annet hvis vi hadde starta rett på improvisasjon uten noen retningslinjer. Det var også særegent at vi satt på hver vår øy og improviserte, sammen og hver for oss. Men jeg opplevde altså at den endelige strukturen kanskje hørtes mer improvisert ut enn den egentlig var. .                       

HST: Dette går litt inn i neste spørsmål: Hvordan opplevde du helheten i konsertsituasjonen?

SJM : Det føltes veldig fint å være i konsertsituasjonen, og jeg tror at vi på én måte kunne vært der mye lenger. De strekkene jeg likte best — og dette har jo med min smak å gjøre — var de som ble mer minimalistiske, stille, statiske, hvor det er lag som går inn og ut, det fungerte bedre enn partiene med mer hektisk intensitet. Jeg trives med å være del av en installasjon hvor publikum kan vandre rundt og få ulike lytteopplevelser utfra hvor de står. I slike situasjoner tenker jeg at materialet fungerer bedre når det er minimalistisk. Bevegelsen i seg selv fører til mye endring, og hvis vi i tillegg endrer parameterne for lytterne hele tiden, vil det lett bli for mye variasjon i en slik lyttevandring. Kanskje kunne vi holdt oss til forskjellige varianter av matrisen (del 1). Jeg fikk tilbakemeldinger fra noen i publikum, som syntes det ble kompakt, særlig mot slutten, samtidig som de sa at de kunne vært i det mye lenger. Det er et godt poeng å ta med seg.

Om vi skulle holde fast ved de effektene vi skapte romlig sett gjennom for eksempel vinklingen av høyttalerne, ville jeg nesten sagt at det var bedre om publikum sto stille, valgte seg én plass og at fikk hele lytteopplevelsen fra ett perspektiv. Eller at vi begrenset materialet mer,. Jeg likte materialet i seg selv veldig godt, og det var vel derfor vi endte opp med å bruke nesten alt.

HST: Har du andre refleksjoner rundt arbeidet med Lemuria?

SJM: Jeg likte konserten, men syns prosessen var enda mer spennende, også fordi jeg fikk bli kjent med hvordan dere jobber. Jeg likte godt samtalene vi hadde i prosessen, muligheten til å analysere arbeidet underveis. Det  savner jeg ofte når jeg jobber med andre: Å kunne snakke konkret om musikken og lydmaterialet, og også den overordna tematikken og bakgrunnen for valgene som var tatt på forhånd.

INTERVJU MED UNNI LØVLID (UL)
Av Hild Sofie Tafjord (HST)                       

HST: Kan du si litt om valgene du har gjort av materialtypener dine og om arbeidet med matrisen?

UL: Eg valde element eller effektar som er tydelege i mitt uttrykk. Eg tenkte at grunnen til at Lemur hadde valt akkurat meg, var fordi dåkke ville ha det som tydeliggjorde meg, eller oss songarar. Det som er våre musikalske fingeravtrykk, så da prøvde eg å velge klisjear innanfor det eg jobbar med.

HST: Hvordan opplevde du dine lyder i sammenheng med de andre?

UL: Eg opplevde at det var parallelle verkelegheiter, men fordi vi er såpass lyttande og stødige musikarar kvar enkelt av oss, så vart der kommunikasjon med ein gong. Alle var innstilte på å være en del av ei heilheit. Så det opplevde eg balanserte. Og eg opplevde at vi klarte å behalde avgrensinga i matrisen i samspelet...

HST: Hvordan erfarte du forholdet mellom partituret og ditt eget bidrag?

UL: Eg opplevde at eg heldt meg til partituret og at avgrensinga i matrisen gjorde at vi raskare kunne komme fram til et musikalsk resultat. Avgrensinga til kva musikalsk materiale ein kunne jobbe med gav inspirasjon inn i heilheten.

HST: Kan du si noe om relasjonene mellom de to stemmene og relasjonen til Lemur?

UL: På øvingane skulle eg ønske at Stine hadde hatt bedre forsterking fordi hennar triks er å jobba så svakt, og når det var akustisk kom ikkje dette skikkeleg til sin rett. Men når lydane hennar får den plasseringa dei skal ha, så er dei perkussive og veldig tydelige. Så eg trur at forsterking frå starten hadde endra balansen i øvingssituasjonen. Men eg opplevde at vi var seks enkeltindivid, og ikkje ein pluss ein pluss fire. Vi var seks individ som lagde musikk i lag. Bortsett fra når Lemur snakka på øvingane (latter).

HST: Hvordan opplevde du helheten i konsertsituasjonen?

UL: Eg opplevde situasjonen som veldig avslappa. Det var bra lyd og eg hadde visuell kontakt. Eg er vant til å bruke mykje auge og eg ser på medmusikarane når eg lagar musikk. Sjølv då Stine og eg sto i kvar vår ende av rommet, hadde eg mykje kontakt med henne. Eg opplevde sjølvsagt at eg responderte på det eg hørte, men eg kunne også lese kven som jobba med høgintensitet, kven som var aktive, kven som gav plass.. I det heile hadde eg eigentleg ganske bra oversikt. Men det var enklast å respondere på det Bjørnar og Michael gjorde, sidan vi både fysisk og lydleg var nærmast kvarandre.

HST: Hvordan tror du konserten var for publikum?

UL: Eg trur publikum hadde veldig ulik oppleving alt etter kor dei sto i rommet. Det var ikkje ei planlagt lydleg rute dei skulle gå. Og slik sett var et nok ganske tilfeldig kva musikk den enkelte fekk, ein tllfeldig lydleg koreografi. Ingen fekk heile summen.

HST: Har du andre refleksjoner rundt arbeidet med Lemuria?       

UL: Eg tenker at vi hatt meir å gå på dynamisk sett. Og så er det klart at når to utanforstående går inn i ein etablert kvartett, er det veldig mange ting, til dømes i arbeidsfordelinga, som ligg fast i bandkonstellasjonen og som påverkar samarbeidet. Det er etablert nokre strukturar rundt kven som gir ein beskjed, kven som tar plass og bestemmer kva og når — som den utanforståande berre innrettar seg etter fordi det er det som er den vanlige arbeidsprosessen, og som må vere slik fordi at den er flink til å gjere det og den er flink til å gjere det...og det er sånt som eg ikkje treng innsyn i.

HST: Hva tenker du da.. Er det noe med måten du opplever prosessstyringa på som var unødvendig?

UL: Ja... øvingssituasjonen kunne av og til vore betre planlagt eller effektivisert.

HST: Kunne du ønsket at den også var åpnere?

UL: I og med at vi hadde kort tid er det på ein måte omvendt: di meir som er tydeleg, av klare avtaler, at ein veit kva ein skal gjere når, og kven som skal gjere kva, di meir effektivt blir det. Tydelege rammer kan gir rom. Men samtundes, di meir effektivt det blir, di meir går vi òg glipp av dei langsame prosessane. Så det er eit gi og ta. Eg er eigentleg fornøgd slik som det var. Men kunstnarleg hadde vi hatt meir å gå på i forhold til dynamikk og for eksempel.

HST: Kan du si mer om det?

UL: Det handla igjen om å ha tid, og få lov til å øve i rommet der konserten skulle vere. Det at alle er så lyttande eller empatiske i si musisering og det å verkeleg ta det store rommet.... Ein vart kanskje litt forsiktige med det: Ein var redde for at det kunne bli opplevd som eit kupp, men så handlar det berre om at her treng musikken eit ekstra løft.. og so kan vi gå dit eller dit... Eg tenker at kunstnarleg har vi enda meir å gå på, og det er forsåvidt positivt.