Pulse er det tredje verket på albumet. De to første verkene har funksjon som ouverture og pulse fungerer som åpningen av den dramaturgiske fortellingen som albumet i sin helhet innebefatter. Verket har fått sin tittel fordi det omhandler perioden fra min fødsel til jeg ble voksen. Opp gjennom årene har jeg bodd på forskjellige steder, møtt nye mennesker og opplevd flere ulike livsendrende hendelser og situasjoner. Uansett så har alle disse ulike periodene i livet mitt hatt en fellesnevner. Jeg har vært i live, jeg har hatt puls.
Melodien i dette verket ble originalt tiltenkt å spilles på båndløs bassgitar for å kunne gjøre en tilnærming av typisk spillestil på shamisen. Imidlertid oppsto det umiddelbare utfordringer ettersom melodien og basslinjen befant seg i det samme frekvensområdet, noe som førte til at melodien ble overdøvet og ikke fremsto så klart som ønsket i lydbildet. For å løse dette problemet ble det besluttet å spille melodien på gitar i stedet, noe som forbedret klarheten i lydbildet. Likevel opplevdes melodien for anonym.
I takt 10 i transkripsjonen av melodien moduleres verket opp en hel tone til E-moll. Dette er et estetisk valg som symboliserer en radikal endring i livsløpet som for eksempel å flytte langt vekk fra hjemmestedet. Dette skaper en følelse av at man ikke lenger er hjemme i den etablerte grunntonen, og alt føles nytt og uvant. Tiden det tar å etablere seg i den nye tonearten reflekterer behovet for tilpasning til en ny situasjon i livet, noe som mange kan oppleve som overveldende og tidkrevende.
Her vises førsteutkastet til melodien i Pulse. Det er en pentatonbasert melodi i D-moll. Melodien er basert i all hovedsak på trinnvise bevegelser med tidvis større intervaller. Melodiens dramaturgiske trinnføring er ment å speile ulike situasjoner i livet der lysere toner representerer bedre situasjoner og mørkere toner representerer vanskeligere situasjoner. Ens livssituasjon kan gradvis svinge frem og tilbake, men også plutselig gjøre større endringer i en retning på grunn av hendelser og omstendigheter. Derfor inneholder melodien også større intervaller som har forsøksvis blitt gjort noe uforutsigbare, men også sjeldent. Dette er for å representere en brå endring i livet som enten medbringer positive eller negative konsekvenser for ens helhetlige situasjon.
På forhånd visste jeg at dette verket skulle bestå i stor grad av synthesizere. De to foregående verkene er basert på orgel og elgitar, et lydbilde som kan minne om en klassisk rockeband-tilnærming. I kontekst av dette er det på tide å presentere synthesizeren som skal prege store deler av albumet. En måte å understreke dette på er basslinjen som blir spilt av en sequencer. Slik kan den oppleves i større grad programmert og «on grid».
Lydbildet består ellers av frekvensrike synthesizere, så dette ble et problem i forsøket på å oppnå ønsket tydelighet i melodien. Dessuten er det ikke mulig å spille de tiltenkte glissandoene på en standard elgitar på grunn av båndene på instrumentet. Jeg trengte et instrument med skarpe toppfrekvenser som også innebefattet evnen til å spille en jevn glissando. Dette er alle egenskaper som de fleste synthesizere innebefatter, derfor tok jeg utgangspunkt i at melodien skulle spilles på Behringer Poly D.
For å aktivt inkorporere elementer fra tsugaru shamisen inn i denne komposisjonen valgte jeg å fokusere på melodien. Den består allerede av en ganske sentral karakteristikk, nemlig pentaton skala. Derfor ble spillestil, ornamentikk og sonisk karakter i hovedfokus.
En spesifikk karakteristikk jeg verdsetter høyt i tsugaru shamisen er det Malm forklarer som «…the snap of the plectrum as it hits both the string and the tight catskin at the same time” (Malm, 2000 s.215). Denne perkusive lyden hadde jeg vansker med å tilnærme meg med en synthesizer. Derfor besluttet jeg at gitar og synthen skulle spille melodien unisont. Slik får jeg den klare og tydelige melodien fra synthesizeren samtidig som jeg får det perkusive «klikket» fra plekteret som treffer gitarstrengene.