Narrativet er bare et biprodukt for meg.
Narrativet er i tidsbaserte arbeider en umulighet å unnslippe, da vi er så kulturelt skolerte til å lese det inn i alt som presenteres oss. Denne forutbestemte lesningen av et forløp gjør at vi kan gå glipp av noe. Gå forbi et potensiale. Jeg søker det potensialet. Ved å skille fortellingen fra dramaturgien, og forme dramaturgien. Det er ikke fortellerkunsten som interesserer meg, men å skape et språk av formale elementer. Og så bruke det. Det er også en av årsakene til at jeg ikke ser meg selv som en historieforteller, for jeg anser ‘historien’ som et biprodukt av dramaturgien, og utenfor mitt fokus.
Forløpet i disse arbeidene er formet med en motstand mot å legge et narrativ, for så å fargelegge det planlagte. Arbeidsverktøyet brukt for å lage dem er dramaturgiske grep, tenkt mer som en abstrahert formal prosess. Der et verks helhet vil gå opp i seg selv matematisk. Dramaturgi er matematikk med form. Aritmetikk, eller tall, oversatt til elementer for komposisjon. Der jeg med min personlige formsans eller formevne bygger elementer sammen til et hele etter søken etter balanse, brudd, dynamikk, kontrast med mer. Ved å relatere meg på denne måten til et tidsbaserts mediums potensiale, mener jeg å komme nærmere slik virkeligheten og levd liv også oppleves, som parallelle historier. En utilstrekkelighet i kategorisering og mening, men med overlappende og motstridende hendelser og erfaringer som utgjør en usystematisk kompleksitet.
