Det digitale er representasjon. Det er ikke
Det digitale har ikke et opphav i det fysiske, slik andre elementer i vår virkelighet har. Det er ren persepsjon. Dette faktum, som vi på grunn av at vi er sansende vesener, konsekvent forbigår, gjør det til noe veldig interessant også på metanivå. Fordi vi kan se det, er det der. Fordi vi kan høre det, finnes det. Men dybden ligger i det motsatte. At det ikke er.
I vår tid kan vi sammenligne den digitale prosessen med hvordan lignelsene i bibelen har fungert historisk. De også var bilder på noe annet, mytiske beskrivelser av noe som kunne vært virkelig. Representasjon. Også her tilkludrer menneskenes dårlige evne til å skille det virkelige fra det som ikke er det, dets rolle og potensial. Lignelsen blir en sannhet, og frarøver oss dens potensiale til å bli et verktøy for utvikling eller utvidet bevissthet/kunnskap. Å se noe fra en avstand, og gi plass for ånd.
I bildeforskning vil man dele inn i på den ene siden ekte eller optiske, og den andre siden, syntetiske bilder. Der et syntetisk bilde er generert ved computing, altså med signaler eller data, og et optisk bilde er generert ved fotografisk teknologi. Med lys og linse, og papir, eller annen mottaksflate. Jeg er i mitt arbeide mer opptatt av hva det digitale bildet, enheten, objektet eller prosessen ‘er’, enn å dele de i kategorier. Men i kategoriseringen ligger det informasjon til oss. Beskrivelsen av det syntetiske bildet, det digitale, avslører nemlig i sin prosess med å eksistere, det som kunsten alltid har beskjeftiget seg med, og som jeg som kunstner til enhver tid vender tilbake til: tid. Det digitale er IKKE, det fremkalles parallelt med eller av tiden det genereres i. Man kan heller si at det ‘opptrer’ i tid. Jeg jobber i stor grad med tidsbaserte medier, video, lyd, performance, og relasjonen mellom det tidsbaserte og persepsjon er en kilde til fordypning. Videoarbeidene mine er serielle digitale verk. Bilder som kommer etter hverandre i et tidsrom. Det er i hvert fall slik det oppleves2.
2her biter det seg selv i halen. Vi kommer ikke unna opplevelsen eller persepsjonen, den er vår voice over, fortellerstemmen som alltid er til stede i kunsten og i livet.
