RESONANS KONSERT NR 3 (15.09.2019)
Strømmet på Henie Onstad Art Channel 09.04 - 16.04.2019
Utøvere: Magnus Myhr, Bernt Isak Wærstad, Kristine Tjøgersen, Jan Martin Smørdal.
Video: Mikkis Recording Company. Lydmastering og fargekorrigering: Bernt Isak Wærstad
Vær vennlig å se videoen i fullskjerm og med gode hodetelefoner
RESONANS KONSERT NR 3 (15.09.2019)
Introduksjon v/musikkurator Svein Terje Torvik. Strømmet på Henie Onstad Art Channel 09.04 - 16.04.2019
Skulpturell lydinstallasjon i 10m diameter sirkulært landskap i resonerende høyttalermembraner av kobber
rundt en kjerne av 12 sensoraktiverte strengesøyler.
Noen rom er som magnetiske poler, det vibrerer i mellomrommene,
mellom materialene, mellom relasjonene.
I praksis er dette påfallende konkret - en lyd får plass i hånda mi, en streng mellom to stoler.
Er ikke rom og tid bygd opp av mellomrom, slik som lyd forholder seg til stillhet?
Er det ikke i mellomrommene mellom det spesifikke at vi kan knytte nærhet til størrelser som
stillhet, vibrasjon, iverksettelse og masse?
Jeg kan kjenne et annet legeme, la oss si lydbølger, som legemer i lufta, mellom avsender og mottaker.
De blir et minne i kroppen.
Jeg vil hvile pannen mot dette.
Resonans er et sensordrevet instrument som aktiveres ved at publikum beveger seg i det. Installasjonen består av en sirkel av vibrerende høytalermembraner i kobber, med en kjerne av sensoraktiverte vertikale strenger. Til sammen utgjør disse et taktilt rom der samspillet mellom resonans, luft og lydbølger gjør det mulig å aktivt ta del i en sonisk opplevelse.
Under Ultimafestivalen 2019 ble verket vist både som uavhengig installasjon og som utvidet instrument spilt på og i dialog med av musikerne Bernt Isak Wærstad, Kristine Tjøgersen, Jan Martin Smørdal og danser Magnus Myhr. Konsertene varte i tyve minutter hver time og hadde ingen annonsert begynnelse eller slutt. Mellom konsertene var installasjonen aktivert i publikumsinteraksjon. Besøkende kunne komme og gå som de ville.
Sentralt for arbeidet er en fysisk opplevelse av materiale, rom og resonans. Installasjonens omkransende kobberplater opptrer både som objekt i rommet og som omgivelse som en kan gå inn i. Skulpturelt står installasjonen slik i slektskap med minimalistisk skulptur der innholdet konsentreres mot situasjonen, opplevelsen og tiden opplevelsen av verket spenner over. Installasjonens kobberplater omslutter et mellomrom der resonans, lydbølger, luft, lys og våre kropper inngår i en sammenflettet sansing.
Rommets gulvplan er delt inn i soner kartlagt av et kamera. Aktiviteten i disse sonene, det vil si publikums tilstedeværelse, varighet på tilstedeværelse og bevegelse, brukes som momenter som utløser ulike tilfeldighetsrekker i en aleatorisk komposisjon programmert i MaxMSP. Programmet sender videre ut kommandoer til tolv strengesøyler som danner en kjerne i midten av rommet. Lyden fra strengesøylene sendes så tilbake til tre transducer høyttalere i hver av kobberflatene (totalt seks plater og 18 transducere). Transducererne eksiterer kobberplatene, som klinger som høyttalermembraner og farger lydkvaliteten med sin egen resonans. På visse frekvenser setter resonansen materialet fysisk i vibrasjon, slik at kobberet klinger nærmest som en cymbal, og reflekterer lyset i rommet som sol som skinner på vannskorpen i en mørk rød solnedgang.
Strengesøylene er laget av hule metallrør, støpt ned i en smal sokkel av betong og Giloform brilliant white. Søylene er lakket i sort matt finish. Hver søyle er instrumentert med tre strenger som vender i hver sin retning i en tredeling av røret. Hver streng er utrustet med en håndviklet pickup som plukker opp lyden fra strengen.
Videre er søylene delt opp i to grupper; elektromagnetsøyler og solenoidesøyler. Solenoidesøylene har en liten hammer som ved signal knipser på strengen og slik lager en pizzicato. Elektromagnetsøylene er utrustet med to elektromagneter, som ved å bli tildelt vekselsvis og varierende strømstyrke ambulerer mellom å være strengens dominante eksiterer, det vil si at de "krangler" om hvilken overtone som skal klinge. I denne vekslingen mellom overtoner er det en søkende fase mellom de dominante tonene der hele registeret av overtoner klinger med.
I utviklingen av prosjektet har jeg vært interessert i ideen om Pytagoras streng. Pytagoras mente at tings innerste vesen kan representeres av tall, slik som i forholdet mellom lengde og tonehøyde i en streng.1 Begynner man å se slike sammenhenger er det fasinerende hvor sammenflettet all fysikk er, slik for eksempel forholdstallene mellom dimensjonene lengde, bredde og høyde bestemmer akustikk i arkitektur.2
Hvis vi ser på gulvplanet for installasjonen Resonans, danner den en permeabel membran, åpen for mennesker å bevege seg gjennom og inn mot kjernen, eller rundt og på utsiden av veggene. I tekniske tegninger; en perforert sirkel. Strengesøylene danner videre en kileformet form, som strekker seg fra midten av rommet videre bakover og ut av sirkelen.
Menneskene som er i rommet, uavhengig om de er publikum eller aktører bestemmer videre med sin tilstedeværelse og bevegelsesmønster hvilke lydbølger som iverksettes i rommet. Menneskene fungerer også som resonerende materiale, der de står i veien for og absorberer lydbølgene og slik endrer lydens retning og styrke. Tegner vi inn disse lydbølgene og bevegelsene i gulvplanet, kan vi tydelig se at gulvplanet spiller rollen som grafisk partitur over hendelsen, der tid, handling og fysikk (instrumenteringen) utgjør komposisjonen.
Jeg finner frem til Toru Takemitsu sine sirkulære partiturer,3 og tenker at dette kunne jeg ha intepretert som rom, masse og tid.
Musikerne og danseren som improviserer under konsertene på Henie Onstad Kunstsenter er utrustet med disse tankene, med instrumenteringen og klangbildet som installasjonen produserer, samt enkle instrukser, som å kalibrere seg mot en tone, å jobbe med ulike kvaliteter som hurtighet, varighet, harmoni, disharmoni. De må forholde seg til klangen som allerede er i rommet (som er bestemt av publikums interaksjon i tiden mellom konsertene) i det de kommer inn, hvor mange som er i rommet, og hvordan publikum opptrer underveis i konserten og den sosiale dramaturgien som utspiller seg. Ut fra disse premissene improviserer musikerne og danseren og det er deres individuelle vokabular som kommer til syne i møtet med verket.
Slik er også verket plassert i den samlede summen av opplevelser av situasjonen vi deler. Verket bor i de individuelle erfaringene som hver og en som var deltakende bærer med seg. Arbeidet med å skape verket har hele tiden vært en slags balanseøvelse mellom det å utforme en struktur som iverksettelse av augmentert sansing, og samtidig bevare åpenhet for ulike interpretasjoner. Det er nettopp det å sanse jeg har ønsket å ringe rundt, ikke et bestemt meningsinnhold.
I den teknologiske utviklingen av Resonans har jeg samarbeidet tett med Bernt Isak Wærstad, Roar Sletteland og Jonas Barsten.
↓