Den triste skaten.
Runde gjennomhullinger i læret gjør at man kan ane konturene av skatekroppen.
Den fikk et trist drag på munnen, et slags blekt innadvendt uttrykk som kaller på melankolien.
Jeg var jo litt spent på hva Anne Helga ville komme med. Og ble overrasket over formen - som ikke var sentrert rundt midten, men beveget seg liksom sidelengs fra den ene kanten til den andre. Allikevel hadde komposisjonen av ulltepper en harmonisk bevegelse i seg, nesten som bølger som ruller mot stranden og trekker seg tilbake...
Og det var perfekt, for det var jo her skaten skulle bo. Nederst på sandbunnen, gjemt i sitt eget mønster.