Jeg har i denne eksposisjonen vist hvordan et grenseland kan arte seg og bli et område for undersøkelser og utforsking i kunstneriske prosesser. Grenselandet defineres ikke av eksposisjonen, men den synliggjør Grenselandets funksjon. Jeg har løftet fram detaljer og vist hvordan ulikheter/forskjeller veves sammen og materialiseres på nytt gjennom en intra-aktiv sammenveving. Jeg har artikulert hvordan jeg, ved å vise ansvarlighet (respons-ability), er i stand til å respondere på sammenfletting/sammenkløyving/sammenkutting av dynamiske og skiftende relasjoner. Ved å anvende en diffraktiv refleksjon som metodologi blir det mulig å anse materialer på nytt gjennom intra-aksjon og sammenvevinger av tid og rom. Fortiden åpnes opp for å anses på nytt, når tid /rom blir rekonfigurert, kuttet sammen-med/fra, og vevet sammen i nye relasjoner gjennom diffraktiv refleksjon. Alle delene i prosjektet, aktivitet og eksposisjon, er forbundet – entangled.
Gjennom forpliktelsen til mitt kunstneriske utviklingsarbeid har jeg tilegnet meg nye innsikter og erfaringer, som jeg har synliggjort gjennom prosjektet og eksposisjonen. Jeg har pekt på hvordan jeg anvendte erfaringene fra det første prosjektet, Borderline, og underkjennelsen av dette, i den metodologiske tilnærmingen for å utarbeide Grenseland – i stemmen. Gjennom min forståelse av Karen Barads begreper har jeg utviklet en ny metodologi – diffraktiv refleksjon – som har gjort meg i stand til å anse, respondere på og veves sammen med ulikhetene fra det som var til det som er/blir. Møtet med det ukjente og det uforutsigbare manifesterer seg som en ressurs, en mulighet til å åpne prosjektet opp for nye mønstre og nye innsikter.
De kunstneriske resultatene viser seg i uforutsette kombinasjoner (Contrafacta, Duo og To let oneself be sung). Det uforutsigbare – in/determinacy – åpnes opp for publikum som ikke vet hva som kommer. Denne handlingen, å åpne opp for det ukjente, setter spor som vever dette arbeidet sammen med det som var/er/blir (the enfolded materialization of what was/ is/ to-come. (Barad, 2010, s. 64)).
De fem platåene viser hvordan en kan åpne opp en praksis ved å ta i bruk nye, uvante grep. De viser også hvor fleksibel diffraktiv refleksjon er som metode: Diffraksjon spesifiserer ikke hva du kan anse, men er en metode som griper tak i relasjonelle aspekt. Hva vi ser, blir sett i lys av hverandre, hva vi kan forstå, forstår vi i lys av noe annet. "Reading insights through one another in attending to and responding to the details and specificities of relations of difference and how they matter." (Barad, 2007, s. 71) Erfaringer og minnet om blir en ressurs for å forstå og anse ulikheter og deres betydning.
Mitt arbeid viser et lite felt, et Grenseland, som en del av et stadig voksende felt: kunstnerisk (ut)forskning. Når jeg betrakter andres arbeid, diffrakteres denne lesningen gjennom Grenseland – i stemmen. Diffraksjon som metode åpner for et mangfold av nye forbindelser, på tvers av tid / rom, sjanger, stil og fagområder. De forbindelsene jeg har anvendt, viser metoden i praksis og peker samtidig videre til nye, uoppdagede forbindelser.
Grenselandet – i stemmen er derfor ikke endelig. Det veves sammen med både det som har vært, det som er og det som blir.
Min kunstneriske praksis har vært modus for den diffraktive refleksjonen. Undersøkelsene og utforskingen har foregått under musikalske prøver og framførelser.
Borderline
diffraktert gjennom
Duo / Contrafacta / To let oneself be sung / Kulning
diffraktert gjennom
Re-turning / agentiske kutt / entanglement / fragment
diffraktert gjennom
diffraktiv refleksjon
diffraktert gjennom
Grenselandet – i stemmen
Difference is understood as differencing: differences-in-the-(re)making. Differences are within; differences are formed through intra-activity, in the making of "this" and "that" within the phenomenon that is constituted in their inseparability (entanglement). (Barad, 2014, s. 175)
There can never be complete redemption, but spacetimematter can be productively reconfigured, as im/possibilities are reworked. Reconfigurings don’t erase marks on bodies – the sedimenting material effects of these very reconfigurings – memories/re-member-ings – are written into the flesh of the world. Our debt to those who are already dead and those not yet born cannot be disentangled from who we are. What if we were to recognize that differentiating is a material act that is not about radical separation, but on the contrary, about making connections and commitments? (Barad, 2010, s. 266)