Grensen (etterord)

Map of Tendre

Grenseland - i stemmen

Musikkonservatoriets aula:

En skjerm som viser videoopptak fra konserter og prøver i prosjektet er plassert på scenen. 

Den er synlig når en kommer inn i salen. De som kjenner bakgrunnen for prosjektet, og som var til stede i Elverhøy kirke for tre år siden (Borderline, 2019), vil kunne kjenne igjen utdrag fra denne konserten. Videoen inneholder også utdrag fra andre konserter, samt prøvesituasjoner i arbeidet med Grenselandet – i stemmen, som fungerer som referanser til både utstillingen og konserten som finner sted i en annen del av salen.

I de følgende avsnittene vil jeg redegjøre for de ulike platåene i utstillingen. Fotografiene⁵viser hvordan de ble presentert og hvordan alle platåene var vevet sammen til en helhet som utgjorde presentasjon av arbeidet mitt i prosjektet. I utstillingen kunne publikum velge rekkefølgen på platåene selv og det var mulig å ha visuell kontakt med de andre platåene, uansett hvor en befant seg i rommet. Lyden fra videopptaket var også hørbar i hele rommet. En utfyllende tekst om de ulike platåene er tilgjengelig i eksposisjonen, via kartet (i introduksjonen) og direkte henvisninger i denne teksten. 

Min opplevelse av Predicasti (Olavsmusikken) i møte med trekkspillet ble et vendepunkt for arbeidet mitt med Grenseland – i stemmen (se Contrafacta). Intra-aksjonen mellom de to fragmentene (musikkstykke og instrument) bandt fortiden sammen med nåtiden, og diffraksjonen, hvor min traktering av instrument og frasering ble filter, ble en øyeåpner (for meg) for hvordan jeg har kunnet arbeide med den kunstneriske stemmen i Grenselandet. Av den grunn hadde innspillingen av denne «åpenbaringen» en naturlig plass i videoeopptaket som befant seg på platået bak publikum: videoen artikulerte hybridiseringen av tidsepokene, når vi i konserten skulle vende tilbake – re-turn – til dette fragmentet.

5.3.2 O Death Rock Me Asleep

I løpet av stykket slutter Eliassen og Nystabakk seg til oss på scenen. En lutt-intro tar oss videre til O Death Rock Me Asleep (tilegnet Anne Boleyn). Diktet har 4 vers. Vi velger å veve sammen vers 4 og 1, i den rekkefølgen. Vers 4 anses i denne sammenhengen å være en aksept av det som skal komme; lidelse og død, mens vers 1 anses å være en bønn om at døden skal komme å befri forfatteren fra lidelsen. Vi velger å starte i duo-format for lutt og stemme, en «vanlig» framføringspraksis. Det neste verset gjør vi i en versjon for 3 stemmer.

5.3.7 Folle E Ben

Fra Malheur me bat vever vi en direkte forbindelse til Merula: Folle e ben. Dette stykket representerer duopraksisen i programmet: et etablert uttrykk (fortid) veves sammen med øyeblikket (vår tid) og gjennom trekkspillets deltakelse. Teorbe og trekkspill møtes på tvers av tid, og vi artikulerer den intra-aktive samhandlingen gjennom diffraksjon.

I det etablerte uttrykket (fortid) hører tekst og melodi vanligvis til sangerens fokusområde. Jeg utvider tilgangen til musikkstykket ved å synge og spille selv: i det jeg gjør begge deler, fletter jeg meg selv inn ved hjelp av et ekstra fragment (trekkspillet). 

Utarbeidelsen av arrangementet er betinget av den praksisen vi nå har: som går ut på å koble ting sammen, basert på magefølelse. Det kan også forklares som at det har foregått en evolusjon i praksisen: fra å være utprøvende og utforskende i sammenvevingen av Strozzi og Rehnqvist, konsolideres forståelsen for kunstnerisk utviklingsarbeid i en praksis. Jeg selv har beveget meg fra å ha sterk motstand til å omfavne hybridiseringen mellom fragmenter (stil, sjanger, instrumenter).

Mitt tidligere arbeid med Borderline innebar å koble teknikker fra to tradisjoner for å skape et nytt uttrykk. Arbeidet med Grenseland – i stemmen er en videreføring av dette arbeidet, men åpner opp for det uforutsigbare, det ukjente, når materialet rekonfigureres og intra-agerer gjennom rekonfigureringen. Ingfrid Breie Nyhus skriver:

Tradisjon er fortid og fremtid. Å være tradisjonsutøver er å ta del i materialer, måter og holdninger; å velge ut noe å repetere, og derfra lyssette og rotere i nye utkast. Tradisjonen er et spill av alle stemmene. Fortidens stemmer eksisterer i materialene, måtene og holdningene. Med hver nye stemme spilles stadig varierte aspekter og vinklinger inn. Å tradere handler ikke først og fremst om å gjenta, men hvordan det bæres eller drives fremover. (Nyhus, 2019)

Heller enn å skape et nytt uttrykk, trer jeg inn i Grenselandet og utforsker det ved å ta del i tradisjoner og teknikker og hybridiseringen av disse ved å veve dem sammen i sluttpresentasjonen To let oneself be sung. En utfyllende beskrivelse av hvordan jeg identifiserer tradisjoner, teknikker og elementer jeg finner i disse, som fragmenter, finnes i platået Fragmenter. Ved å innstudere og fremføre en rekke av Rehnqvists komposisjoner har jeg undersøkt hvordan Grenselandet kommer til syne gjennom komponistens bruk av det jeg kaller fragmenter, eksemplvis luft, dynamikk, vibrato intonasjon og plassering i lydbildet. Videre bruker jeg diffraksjon som en metode for å anse fragmentene på nytt, i nye mønster. Ved å sidestille fragmentene, blir de fleksible i arbeidet med re-konfigurering og når jeg vender tilbake til fragmentene – re-turning. Når jeg selv tar del i den intra-aktive samhandlingen ved å la meg selv bli sunget, ved å ta del som et fragment, blir jeg vevet sammen – entangled – med både hybridiseringen og åstedet for diffraksjonen – Grenselandet. 

Hvordan kunne jeg gestalte prosjektet og prosessen?

Hvordan kunne jeg gestalte Grenselandet?

I utarbeidelsen av det nye prosjektet hadde jeg anvendt Research Catalogue (RC) og utforsket hvordan hvert område kunne skapes og visualiseres på ulike sider i RC. I møte med den pågående prosessen med refleksjonen, samt sterke formeninger om hvordan sluttpresentasjonen ikke skulle se ut – etter erfaringen med Borderline, fristet det ikke særlig å samle arbeidet mitt i en ny konsert – ble ideen om å skape en utstilling, et galleri, hvor alle rommene kunne være synlige eller tilgjengelige tydelig.

Jeg ville at publikum skulle kunne bevege seg fritt omkring i utstillingen, og dermed ha mulighet til å komme tilbake – re-turn – til en bestemt del, med fornyet kunnskap eller nysgjerrighet. I tråd med Barads teorier om intra-aksjon ville jeg veve³de ulike delene sammen med hverandre og med publikum; menneskene som deltar observerer materialet – utstillingen med de ulike platåene – innenfra, og gir materialet form, mening og sammenheng ved å være i, og bevege seg gjennom det.

I denne utformingen av salen, har delene fått hvert sitt område. Utstillingen er en gestalting av arbeidet med de ulike delene av/i prosjektet. 

Ved å bygge rom i rommet⁴ – platå i salen, kunne delene bli fysisk forbundet med hverandre på en slik måte at en alltid kunne se og høre andre platåer hvor enn en befant seg i salen. 

Arbeidet gestaltes gjennom sluttpresentasjonen To let oneself be sung. Sammen med de andre delene i prosjektet veves den sammen med eksposisjonen.

Mine første tanker om at utstillingen begynner å ta form, den skapes med og i meg, kan du se og høre i de følgende videoene:

Kort tid etter sluttpresentasjonen av Borderline, deltok jeg i Solmund Nystabakks sluttpresentasjon av hans PhD-arbeid Singing With the Lute (Nystabakk, 2020). Erfaringene jeg gjorde meg i arbeidet med to sluttpresentasjoner så tett opptil hverandre i tid, satte dype spor i meg, og duoens arbeid med forestillingen [... or strange to you] (Nystabakk, 2019) ble viktig for samarbeidet som utviklet seg i sluttfasen og i etterkant av at Borderline ble underkjent. Samarbeidet var også avgjørende for at jeg faktisk kunne se framover og skape et nytt prosjekt – Grenseland – i stemmen – med en ny sluttpresentasjon – To let oneself be sung.

Ved å bruke fragmenter fra scenografien fra [... or strange to you] ville jeg synliggjøre forbindelsen mellom de to arbeidene. Det var liten tvil om at erfaringene bidro til en større bevissthet om hvilken betydning med-skapingen har fått i min kunstneriske praksis. En utfyllende beskrivelse av disse erfaringene finnes på platået Duo.

Den tydelige forbindelsen uttrykte også forståelsen for de ulike fragmentene som like viktige bestanddeler for det synlige/hørbare resultatet/presentasjonen i en produksjon. 

An approach that acknowledged singing and playing, lyrics, staging and spatial relationships, pacing, and dramatic intensity as equally significant elements. (Nystabakk, 2020)

Resultatet ble at vi jobbet fram et trestemmig arrangement for sinke, lutt og trekkspill. Vi testet ut å legge til et solovers for stemme, hvor jeg synger helt fritt uten å forholde meg til tempo og klangfokus, mens jeg akkompagnerer meg selv på trekkspill. Som en kan høre på den følgende videoen, skapte jeg en forbindelse til Barbara Strozzi ved å sette et sitat fra hennes Lagrime Mie ved siden av Malheur me bat/D. Engelbretsdatter. Diffraksjonen skjer på flere måter: Tekstfragmenter på ulike språk (Engelbretsdatter og Strozzi), melodier fra ulike musikkstykker (Ockeghem, Strozzi), instrumenter fra ulike tidsepoker (sinke, lutt, trekkspill).

Fragmentene bytter på å være filter for hverandre. Diffraksjonen viser nye diffraktiske mønstre gjennom identifisering av ulikheter som veves sammen – entangled – til én helhet, én framføring. Fragmentene intra-agerer gjennom diffraksjonen, og formen på stykket er i prosess. 

5.3 Konserten

Sitatet ovenfor står i en artikkel om (blant annet) trans-identitet og endring, hvilket også er gjeldende for dette arbeidet som jo har gjennomgått en transformasjon fra Borderline til Grenseland. Mitt prosjekt har ikke gått fra å være Borderline til å bli Grenseland. Grenseland – i stemmen eksisterer ikke uten Borderline, og Borderline lever videre gjennom Grenseland – i stemmen. Samhandlingen og sameksistensen er (stadig) pågående. 

Hovedlinjer i den kunstneriske prosessen

Tabellen under punkt 4 (metode og struktur) er en oversikt over konsept og metodologi anvendt i prosjektet. Den følgende tabellen oppsummerer noen av de viktigste øyeblikkene i den kunstneriske prosessen, og hvert av disse er utfyllende beskrevet under. 

Jeg anser arbeidet med prosjektet som helhet, samt de enkelte delene – sluttpresentasjonen og eksposisjonen – på nytt gjennom diffraktiv refleksjon. Nye innsikter åpenbares når jeg vender tilbake til de kunstneriske prosessene i prosjektet, og betrakter dem igjen i sammenheng med erfaringen fra de ulike tidslagene i arbeidet:

sluttpresentasjon september 2022 – innlevert eksposisjon februar 2023 – revidert eksposisjon september 2023.

Fragmenter                                                      Borderline                                                                Duo                                                  Contrafacta

Alva Noë beskriver hvordan dans er en organisert aktivitet: en koreografert dans skjer; vi deltar i den. Dansingen skjer. Situasjonen produserer dansen; menneskene danser. De velger å danse, de åpner opp for bevegelse. Evnen til å danse er en evne til å slippe taket, til å la seg selv bli danset. Vi blir en del av dansen ved å delta i den (Noë, 2015, s.13).

Tanken om å skape et rammeverk for et ukjent antall fragmenter til fri benyttelse, danner grunnlag for sluttpresentasjonen: To let oneself be sung.

Improvisasjon, lydhørhet og samstemthet blir fragmenter mens sammensetning av repertoar og besetning er en del av rammeverket. I tråd med Noës tekst/beskrivelse av koreografert dans, blir konserten og utstillingen en organisert aktivitet: Contrafacta og Norbakken&Nystabakk lar konserten skje, ved å delta. I den følgende teksten viser jeg hvordan fragmentene (vi anvender) opptrer sammen og responderer på hverandre, i et intra-aktivt samspill, og hvordan de blir vevet sammen – entangled – med hverandre og publikum. I den første delen redegjør jeg for hvordan sluttpresentasjonen ble til og hvordan jeg materialiserte de ulike platåene i salen. I siste del redegjør jeg for konserten som fant sted som en del av sluttpresentasjonen.

Grenselandet jeg ville gestalte i sluttpresentasjonen er en sammenveving av alle delene jeg har arbeidet med i prosjektet: Borderline, Karin Rehnqvist, teori, Duo og Contrafacta. Disse er ikke de samme platåene som finnes i eksposisjonen, men bygger på samme prinsipp og vever sluttpresentasjonen sammen med eksposisjonen. 

Det teoretiske materialet som prosjektet bygger på og mine refleksjoner er en del av gestaltingen av arbeidet og skulle også presenteres på et eget platå. Siden arbeidet med Borderline (Norbakken, 2019) danner utgangspunkt og grunnlag for Grenseland – i stemmen, vurderte jeg i tillegg hvorvidt det var aktuelt å ha med opptak fra sluttpresentasjonen i Elverhøy kirke, oktober 2019. 

Prosjektbeskrivelsen er tilgjengelig midt i rommet, på et eget platå. Her finnes også skisser fra prosessen med utarbeidelsen av sluttpresentasjonen.

Programfolderen inneholder, i tillegg til en oversikt over hvilke stykker som blir framført, en rekke sitater fra ulike forfattere. Tekstene er valgt ut med hensikt og skal belyse de teorier og konsepter som er rammeverket for prosjektet. 

Teori veves sammen med den kunstneriske presentasjonen, entanglement, og utøverne og publikum blir vevet sammen gjennom erfaringen med teori som diffraksjonsfilter for musikken som blir framført. Samtidig fungerte musikken som filter for teorien/de sitatene jeg presenterte for publikum i programfolderen. Arbeidet med sluttpresentasjon ble satt i kontakt med det teoretiske rammeverket. Tekstene og konserten utdypet hverandre, og sluttpresentasjonen ble åsted for en intra-aktiv samhandling på flere nivå: mellom musikkstykkene, mellom musikkframførelsene og programheftet (sitater), mellom publikum og mellom publikum og utøverne, mellom konserten og utstillingen, og nå også mellom utstillingen og denne eksposisjonen,

gjennom sammenveving – entanglement.                                                                        Se programmet her:

Tenk deg at du står midt i Duo-området. Over deg henger noen enkle lamper, foran deg står to notestativ, utelukkende med materiell tilhørende duo-arbeidet. Stativene er stilt slik at du står med ryggen mot salen. Du kan høre lyden av den. For å komme hit har du vandret gjennom et rom, kanskje har du stoppet opp, kanskje har du gått forbi, men på veien har du passert et område hvor fokuset er Karin Rehnqvist, et annet er en video med utdrag fra både konserter og prøver over en ukjent tidsperiode, i tillegg til et område hvor to bord er fylt med litteratur og tekster. Alt dette har du med deg inn i Duo-platået. (egne notater, 2022)

Hva gjør denne installasjonen? Hvordan er den vevet sammen med de andre delene i Grenselandet? Hvilken betydning har den for deg? 

Når du vender deg inn mot aulaen igjen, ser du de to bordene med litteratur og tekster, området med Karin Rehnqvist er lengre bort, videoen har kanskje startet på nytt – går den i loop?

Alt dette skjer, også mens du står i Duo-platået og kanskje blar i noen noter av John Dowland, noen moderne, noen trykk av gamle noter – de er litt vanskelige å lese, men når du snur deg tilbake, med ryggen mot Duo-platået, med utsikt til de andre områdene/rommene, skjer de fortsatt, men du ser dem nå fra en annen vinkel, med et annet blikk. (egne notater, 2022)

Hvordan er det å entre et platå på nytt, møte en erfaring, et musikkstykke, en utstilling, en tekst, vende tilbake til – re-turn –, men med annen kunnskap og andre erfaringer med seg i tankene?

Plasseringen av dette platået er ikke bare et symbol på hvordan vi kan stå i en produksjon, i dette tilfellet To let oneself be sung, og bære med oss erfaringer fra fortiden, sluttpresentasjonene [... or strange to you] og Borderline. Den peker også på hvordan vi kan bære minnet om erfaringer, opplevelser, prøvesituasjoner og framføringer, fra et pågående arbeid inn i det neste. 

5.2.4 Programmet

Sammensetningen av programmet for konserten representerer delene og presenterer noen av de fragmentene jeg har identifisert gjennom prosjektet. Overganger, instrumentlogistikk og tonearter er avgjørende faktorer for rekkefølgen på materialet. 

Tidlig i prosessen ble døden et gjennomgangstema for det repertoaret jeg ønsket å framføre: liv/død; lys/mørke.

The quantum understanding of diffraction troubles the very notion of dicho-tomy – cutting into two – as a singular act of absolute differentiation, fracturing this from that, now from then. (Barad, 2014, s. 168)

I forståelsen av diffraksjon blir dikotomier sammenvevet – entangled – gjennom gjensidigheten i å opptre samtidig, gjennom intra-aksjonen. I stedet for at materialet jeg arbeider med består av adskilte motsetninger; lys eller mørke, liv eller død, kom det, gjennom diffraksjonen og intra-aksjonen, til å bestå av lys og mørke, liv og død. I denne forståelsen, kom prosjektet videre til å bestå av Borderline og [... or strange to you], Borderline og To let oneself be sung, konsert og videoopptak, prøvesituasjoner og konsertsituasjoner, Strozzi og Rehnqvist, renessansemusikk og samtidsmusikk ....

Re-turning som en modus for å intra-agere med diffraksjonen. (Norbakken, 2022)

Sluttpresentasjonen fant sted rett etter min brors uventede og plutselige bortgang, noe som gjorde gjennomføringen ekstra krevende. Jeg hadde (heldigvis) ingen anelse om hvor aktuelt og nært repertoaret, og gjennomgangstemaet, skulle komme da jeg programmerte sluttpresentasjonen. Å plutselig få døden tett innpå livet, synliggjorde et aspekt av Grenselandet som jeg ikke hadde erfaring med fra tidligere. 

Av denne årsaken ble det avgjørende å spille hele programmet, hver dag, hele den siste uka før sluttpresentasjonen. Emosjonelle og private hensyn ble en ressurs for ensemblet: ved å vende tilbake til materialet, diffracting diffraction (Barad, 2014, s. 168), ble diffraksjonen ikke et mønster, men en rekonfigurering av mønsteret av differensierte-sammenfiltringer – differentiating-entangling (ibid. s. 168). Sammen med ensemblet kunne jeg også la den diffraktive refleksjonen bli en metode for å anvende minnet om, forestillingen av og den gjentatte med-skapingen, som aktive fragmenter i den gjentatte handlingen – de gjentatte møtene med materialet, og sammenvevingen mellom liv og død – liv/død.

5.3.6 Malheur Me Bat

Denne versjonen er en rekonfigurering av tidligere versjoner av arrangementet som beskrevet under punkt 5.2.3.

Fragmenter som tidslag (trekkspill – sinke – lutt), tekst (fransk – norsk – italiensk), og musikk (Malheur – Lagrime) veves sammen, i konserten, gjennom diffraksjon. 

Ved å anvende diffraktiv refleksjon veves den nye versjonen sammen med tidligere framføringer, når fragmentene blir gjenstand for gjentatt intra-aksjon og vi artikulerer hvordan de responderer på hverandre.

5.4 Epilog

Da jeg startet å bygge rommet – utstillingen, materialiserte prosjektet seg. Grenselandet kom til syne, og alle delene, formet og artikulert som platå, jeg hadde jobbet med gjennom prosjektet, ble vevet sammen til en helhet. Det at videoopptakene med musikk allerede spilte da vi åpnet dørene til utstillingen, gjorde at publikum kunne la seg veve inn i prosjektet i det de entret utstillingen. Gjennom planlegging og forberedelser hadde jeg forestilt meg hvordan sammenhengen mellom de forskjellige platåene kunne iscenesettes, men det var da jeg bygde utstillingen – i rommet – at jeg for alvor forstod hvordan alle delene i prosjektet var vevet sammen – entangled.

Diffraksjon som metode manifesterte seg også ved at jeg, gjennom å ha materialisert alle platåene, kunne intra-agere med, og veve sammen, fragmenter og platåer på tvers, både planlagt og uplanlagt. Jeg ble oppmerksom på en spesiell forbindelse første gang vi spilte gjennom konsertprogrammet mens videoopptakene spilte på andre siden av rommet: forbindelsen mellom fortiden, at jeg hadde vendt tilbake til både starten av Borderline, til den forrige sluttpresentasjonen og andre øve- og konsertsituasjoner, og nåtiden (konserten i To let oneself be sung) materialiserte seg i form av at jeg fikk flere påminnelser underveis – fra skjermen bak publikum – om hva som hadde vært og som jeg nå hadde tilgang på i øyeblikket. Jeg fikk også bekreftet at mine grep for å kunne la publikum ta del i hele prosjektet ved å besøke de ulike platåene, var vellykket. Vi som var til stede, ble alle sammenvevet – entangled – i den felles opplevelsen vi delte i øyeblikket utstillingen pågikk. 

Gjennom arbeidet med Grenselandet, har forståelsen for kunstnerisk utvikling innenfor en klassisk praksis økt. Arbeidet gestaltes og artikuleres gjennom sluttpresentasjonen To let oneself be sung og i denne eksposisjonen.

5.1 Kunstnerisk prosess 

Jeg vil i det følgende avsnittet presentere noen hovedpunkter i den kunstneriske prosessen i arbeidet med prosjektet Grenseland – i stemmen. Dette må ikke leses som en kronologisk framstilling, men heller som en fremheving av viktige/avgjørende øyeblikk i den kunstneriske prosessen. En utdypende beskrivelse av arbeidet med de ulike delene, som øyeblikkene representerer, finnes på egne platå, og er tilgjengelige via kartet i introduksjonen (Map of Tendre) og via aktuelle lenker i den foreliggende teksten. Eksposisjonen er vevet sammen av de kunstneriske prosessene, gjennom belysningen av metodologien (som jeg har anvendt) som har blitt en del av meg; entangled – in – me.  Gjennom den kunstneriske prosessen har jeg utviklet min identitet som utøver og utforsker over flere tidslag: prosjektet har utviklet seg over en lang tidsperiode, helt fra arbeidet med Borderline, via utviklingen av det nye prosjektet, de kunstneriske prosessene i selve gjennomføringen av prosjektet og sluttpresentasjonen, og gjennom den foreliggende eksposisjonen. Gjennom intra-aksjonen mellom Borderline og Grenseland, og gjennom repertoaret som er re-konfigurert i meg / min stemme / min identitet sidestilles utøver og utforsker. Som Barad sier:

Gjennom prosjektets undersøkelser har jeg anvendt flere agentiske kutt; for eksempel i utstillingen og i konserten (som deler av sluttpresentasjonen – entangled) og til sist i eksposisjonen. Prosjektet anskueliggjøres fra (minst) tre ulike synsvinkler: 1) i beskrivelsen av metodologi og utprøving gjennom kunstneriske prosesser, 2) i gjengivelsen av sluttpresentasjonen og 3) i revidering av eksposisjonen. I hver av disse diffrakteres prosjektet på nytt. Jeg som utøver og utforsker deler meg selv ved flere agentiske kutt, både i utstillingen, i konserten og i refleksjonen. Sluttpresentasjonen og eksposisjonen viser utøveren i konserten som speiler seg i materialet som utøveren (jeg) er en del av. Den intra-aktive samhandlingen skjer gjennom diffraksjon og den diffraktive refleksjonen. Eksposisjonen viser hvordan jeg responderer på de agentiske kuttene. Jeg er den ansvarlige part i definering av fragmentene og de agentiske kuttene, vel vitende om at den ansvarlige utøveren /utforskeren ikke kan forutse hvilke funn jeg gjør, når den diffraktive refleksjonen åpenbarer uforutsette mønster og innsikter. Arbeidet intra-agerer altså med seg selv og med meg som utøver /utforsker gjennom den diffraktive refleksjonen.

5.2. Sluttpresentasjon

              To let oneself be sung

5.2.1. Byggeplassen 

Arbeidet med å bygge sluttpresentasjonen i aulaen kan også anses som diffraktivt, i og med at jeg anså arbeidet med alle delene på nytt. Jeg hadde med meg mine egne erfaringer og minnet om oppdagelser, erkjennelser og innsikter, og de ville jeg nå gjøre synlig for de som kom til å være tilstede. Jeg fikk igjen-oppdage, igjen-erkjenne og reflektere over innsikter på nytt. I tillegg kunne jeg selv se det fra mitt eget ståsted; midt i prosjektet og arbeidet med det, men også ved å sette meg inn i det 'utrente' blikket til et menneske som skulle møte arbeidet mitt, Grenselandet, for første gang. De ulike vinklingene på prosjektet bidrar til at produksjonen av sluttpresentasjonen blir diffraktiv.

5.2.2 Metode

5.2.3 Utstillingen

Musikkonservatoriets aula er et relativt stort rom, med oppbygd scene og ingen fastskrudde seter i salen. Det finnes tre inngangsdører til salen, og en egen inngang til scenen. I taket er det fastmontert scenelys rettet mot scenen. Det er mulig å justere noe på retningen, men lysskinna er ikke flyttbar. Rommet fungerer utmerket til akustiske konserter.

For å vurdere hvordan rommet kunne utnyttes, begynte jeg med en skisse for å visualisere utstillingen:

Ensemblet Contrafacta, med sin grenseløse tilnærming til historien og ringeakt for tradisjonelle grenser, var en selvskreven samarbeidspartner til sluttpresentasjonen To let oneself be sung. 

5.3.1 Predicasti

Konserten starter med at jeg spiller Predicasti (Olavsmusikken) bakerst i rommet, i skjul for publikum. Lyden blander seg med musikken fra videoen som står på scenen, og de to framførelsen får klinge sammen i noen sekunder før den innspilte lyden fades ned og trekkspillet tar over. Videoen spilles fortsatt av gjennom hele konserten, men uten lyd. Jeg beveger meg langsomt gjennom rommet og fram til konsertplatået vi har bygget. Forflytningen fungerer også som en invitasjon til publikum til å sette seg ned og ta del i konserten (som på denne måten manifesterer seg). Utstillingen går over i en konsert. På et avtalt signal kommer Geir Davidsen fram og serpent og trekkspill veves sammen i en duoversjon av samme stykke. Pust og bevegelse er to viktige faktorer for at vi skal kunne frasere sammen, og de to instrumentene fra to ulike tidsepoker (fragmenter), veves sammen i et stykke som stammer fra 1200-tallet (filter). 

Fragmentene filtreres gjennom hverandre i ulike konfigurasjoner.

5.3.3 Jag Lyfter Mina Händer

Stykket er opprinnelig skrevet for kvinnestemme og altsaxofon, og måtte transponeres opp en halvtone for å kunne spilles på serpent. Likevel forblir saxofonstemmen liggende på grensen av det spillbare på dette arkaiske instrumentet; der saxofonen kan bevege seg uanstrengt mellom forgrunn og bakgrunn, og smelter sammen med sangstemmen, må serpenten føle seg fram tone for tone, stadig nær grensen til det uspillbare. Den nye besetningen preget uttrykket ved å flytte fokus fra klangfusjon og sømløse overganger mellom stemme og instrument, til å framheve selve skjørheten i tekstens bønn om hjelp. I den diffraktive prosessen utgjorde serpenten altså et filter som skapte andre og nye mønstre av og gjennom stykket, både rent klanglig og i hvordan de klanglige og spilletekniske betingelsene (intra-aktivt) formet samspillet. Vår versjon av stykket danner også en analogi til fokusdreiningen fra ytterpunkter og klangfusjon i Borderline til diffraksjon og intra-aksjon i Grenselandet.

5.3.4 Quel Sguardo Sdegnosetto

er en sammenveving av følgende stykker:

Monteverdi: Quel Sguardo Sdegnosetto

Caccini: O Chiome Belle 

Folketone fra Tjøtta: Hvo Ene Lader Herren Råde

Merula: Su La Cetra Amorosa/Rehnqvist: When The Raven Black (4. sats)

Caccini: O Chiome Belle – instrumental 

Dette stykket er en utvidelse av et tidligere arrangement fra Contrafactas repertoar, hvor vi flettet sammen Monteverdis Quel Sguardo Sdegnosetto med en Folketone fra Tjøtta: Hvo Ene Lader Herren Råde⁹ med en ciaccona-bass i C-dur som bindeledd. I arbeidet med den nye versjonen startet vi med å tilføre enda en sang: Francesca Caccinis O Chiome Belle. 

De tre stykkene er av nokså lignende karakter, noe som gjorde det mulig for oss å lage «umerkelige»/sømløse overganger. Derfra ønsket vi å skape et brudd i den etablerte ciaccona-bassen, og hentet en variant i moll fra Merulas Su La Cetra Amorosa.

Et hovedelement i prosjektet mitt er å sette sammen elementer fra ulike tradisjoner og teknikker og la dem konfronteres og hybridiseres. 

På samme måte som jeg lette etter materiale til improvisasjonen i O Death Rock Me Asleep, søkte jeg nå etter en melodi eller tekst som kunne passe inn i, eller konfrontere, den pågående ciacconaen. Løsningen fant jeg i siste sats av Rehnqvists When The Raven Black (2007):

Stykket bygger på hekseprosessene i Europa mellom 1400- og 1600-tallet, og særlig rettssakene og henrettelsene i Ångermanland i 1674/1675. Rehnqvist skaper forbindelse til vår tids hets og forfølgelser av mennesker og folkegrupper med anvendelsen av Rosa Taikons¹⁰ dikt:

Jag hade en ond dröm

Jag stod framför havet

Plötsligt brann solen upp

Jag hörde fåglar skria i skyn

Och deras vingslag varskodde om

Onda tider.

(Taikon i Rehnqvist, 2007)

Vi ser altså hvordan arrangementet blir til et nytt stykke i sammenvevingen ikke bare av det musikalske materialet, men av tidslagene det representerer: Diffraction/intra-action – cutting together-apart (one move) in the (re)configuring of spacetimemattering; differencing/differing/différancing (Barad, 2014, s. 168)

Jeg så på verkene på nytt – re-turning as in turning it over and over again (Barad, 2014, s. 168), om og om igjen. Jeg våget å undersøke, fra innsiden, hvordan fragmentene ville respondere på å bli satt sammen med fragmenter fra andre stykker, av andre komponister. 

Stykket var også en del av sluttpresentasjonen To let oneself be sung.

Malheur me bat (tilskrevet Johannes Ockeghem (1410-1497)) er et instrumentalstykke som ensemblet tidligere hadde arbeidet med. Tilgjengelig materiale for oss var en trestemmig sats uten annen tekst enn tittelen. I jakten på forbindelser til Norge og mulige norske tekster, landet vi på en tilpasning av en tekst av Dorothe Engelbretsdatter (1634-1716).⁷

Til videoen har jeg valgt utdrag fra følgende stykker:

Karin Rehnqvist: Solsången

Karin Rehnqvist: When the Raven Black

Karin Rehnqvist: Sånger mellan ljus och mörker

Karin Rehnqvist: Puksånger - Lockrop

Barbara Strozzi: Lagrime Mie

Barbara Strozzi: L’Eraclito Amoroso

Anon: O Death Rock Me Asleep (Anne Boleyn)

Anon: Malheur me bat (Johannes Ockeghem)

Fra Olavsmusikken: Predicasti

Farewell, my pleasures past,

Welcome, my present pain!

I feel my torments so increase

That life cannot remain.

Cease now, thou passing bell;

Rung is my doleful knell;

For the sound my death doth tell.

Death doth draw nigh;

There is no remedy.

For now I die

O Death, o death rock me asleep

Bring me to quiet rest

Let pass my weary guiltless ghost

Out of my careful breast

Tole on the passing bell,

Ring out my doleful knell

Let thy sound my death tell

For I must die, there is no remedy

For now I die

[...] to let oneself be danced. (Noë, A., 2015, s. 13)

Humans do not merely assemble different apparatuses for satisfying particular knowledge projects; they themselves are part of the ongoing reconfiguring of the world. (Barad, 2007, s. 171)

A way of understanding the world from within and as a part of it, as a diffractive methodology requires. (Barad, 2007, s. 88)

We are responsible for the cuts that we help enact not because we do the choosing (neither do we escape responsibility because "we" are "chosen" by them), but because we are an agential part of the material becoming of the universe. Cuts are agentially enacted not by willful individuals but by the larger material arrangement of which "we" are a "part." The cuts that we participate in enacting matter. (Barad, 2007, s. 178)

What if we were to recognize that differentiating is a material act that is not about radical separations, but on the contrary, about making connections and commitments? (Barad, 2010, s. 266)

Possibilities aren’t narrowed in their realisation; new possibilities open up as others are now excluded: possibilities are reconfigured and reconfiguring. (Barad 2007, s. 177)

[it] is not a matter of changing in time, from this to that, but an undoing of "this" and "that", an ongoing reconfiguring of spacetimemattering in an iterative reworking of past, present, future integral to the play of indeterminacy of being-time. (Barad 2015, p. 411)

Diffraktiv refleksjon er en metode for å reflektere over, og anvende, eksisterende materiale og erfaringer på nytt. Når fortiden veves sammen med nåtiden i møter mellom musikkstykker fra ulike tidsepoker, beskriver den diffraktive refleksjonen en intra-aktiv samhandling mellom disse: minnet om Grenselandet og opplevelsen av Grenselandet i øyeblikket blir til i det de speiler seg i hverandre. (Norbakken, 2022) 

Agential cuts radically rework relations of joining and disjoining. (Barad, 2010, s. 265)

5.1.1 Borderline 

I arbeidet med phd-prosjektet fra 2019 undersøkte jeg ytterpunkter i stemmen, med eksplisitt fokus på kulning gjennom Karin Rehnqvists komposisjoner. Rehnqvists vokalverker og hennes anvendelse av kulning hadde fungert som en metode for å utforske og utvide forståelsen av de estetiske og tekniske virkemidlene som finnes i hennes komposisjoner. Dette arbeidet dannet grunnlag for i det hele tatt å vurdere å lage et nytt prosjekt. Jeg hadde i hovedsak fokusert på å ta i bruk vokaltekniske elementer og musikalske virkemidler i andre komposisjoner. I utarbeidelsen av Grenseland – i stemmen, var det i møte med Barads teorier at jeg forstod betydningen av å definere disse som fragmenter, og hvilke konsekvenser det kan medføre å plassere dem side om side. Denne prosessen utdypes på platået Fragmenter og under punkt 5.1.3 i denne redegjørelsen.

5.1.5 Contrafacta

Contrafacta – Fake News Ensemble¹ oppstod gjennom et ønske om å utforske den klanglige relasjonen mellom den menneskelige (sang)stemmen og en neverlur. Ensemblets medlemmer deler en nysgjerrig tilnærming til – og omgang med – et stort spenn av repertoar, og det ble tidlig tydelig at denne bevegelsen i et sjanger- og tidsløst repertoar egnet seg svært godt i arbeidet med Grenselandet. 

Contrafactum viser til at en tekst i et musikkstykke er byttet ut med en annen². 

I Contrafacta settes

sjangere (klassisk – populærmusikk), 

tidsepoker (tidligmusikk – populærmusikk fra vår egen tid), og 

tidsfremmede instrumenter (lutt/teorbe – trekkspill – sinke – trompet – serpent)

 – i dette prosjektet identifisert som fragmenter – 

ved siden av hverandre. Den intra-aktive samhandlingen oppstår gjennom diffraksjon. I tillegg eksperimenterer vi med besetning/instrumentering, fritt etter intuisjon og innfallsmetoden.

5.1.2 Duo

Duoen med Nystabakk kom i stand gjennom arbeidet med Borderline, og det var gjennom dette samarbeidet at jeg først våget å ta fram deler av de kunstneriske erfaringene jeg hadde med meg fra det forrige prosjektet og utforske potensialet i igjen-bruk av materiale, teknikker og erfaringer. Jeg vendte tilbake til de tradisjonene jeg hadde erfaring med fra det første prosjektet, og fant flere eksempel på steder hvor jeg, i framføringene, i stor grad var påvirket av Rehnqvists komposisjoner. Jeg gikk konkret til verks og tilførte kulning inn i et stykke av Barbara Strozzi (L'Eraclito Amoroso). Oppgaven var krevende, for meg personlig fant jeg det særlig utfordrende å gå redselen for å gjøre noe galt i møte. Men det var i denne prosessen at jeg for alvor forstod hvordan diffraksjonen kan oppstå når fragmentene settes ved siden av hverandre og får opptre sammen. I tråd med Barads teorier om å vende tilbake til – re-turning – og igjen-bruke materialet, kunne jeg intra-agere med diffraksjonen. Senere vevde jeg Strozzis stykke sammen med en av Rehnqvists komposisjoner i en framføring i Tromsø Domkirke (18 februar 2022), hvor jeg satte enda flere fragmenter i kontakt, og filtrerte dem gjennom hverandre. En utfyllende beskrivelse av den kunstneriske prosessen, samt opptak av denne framførelsen, finnes på platået Duo. Stykket var også en del av sluttpresentasjonen. 

5.1.3 Fragmenter/Kulning

Underkjennelsen av Borderline skapte en motstand og avstand i meg til både kulning og repertoaret som var en del av sluttpresentasjonen i 2019. En utdyping av mitt møte med, behandling av og forhold til kulning – tradisjon og virkemiddel/fragment, finnes på platået Fragmenter. 

Sommeren 2021 fremførte jeg Rehnqvists Rädda mig ur dyn sammen med Lars Lien – saxofon, under Festspillene i Nord-Norge (Harstad). I forkant av denne konserten tvang jeg meg selv til å gå denne motstanden i møte/minske avstanden.

Minnet om ulike framføringer av stykket, fra ulike tidspunkt, fikk en aktiv rolle i hvordan jeg kunne håndtere øyeblikkets framføring. Jeg oppdaget at framføringen fra 2019 snakket sammen med framføringen i 2021, ved at jeg anvendte erfaringene og følelsen av hvordan stykket skulle framføres og de tekniske utfordringene løses for å bidra til at de mentale hindringene kunne overkommes. De to framføringene ble sammenvevet, og jeg lot utøveren og utforskeren operere samtidig, de ble entangled. Jeg vendte altså tilbake til en (bestemt) komposisjon, en framføring/erfaring, som representerte motstand og avstand, men fant en kunstneriske tilnærming som tillot meg å ta i bruk (tidligere) opplevelser i den nye framføringen av samme stykke. I og med at jeg deltok selv, kunne jeg utforske spenningsfeltet som oppstår gjennom diffraksjonen, innenfra: diffraktiv refleksjon. Denne opplevelsen ble et vendepunkt i arbeidet med Grenseland – i stemmen.

I eksempelet Rädda mig ur dyn viste derfor minnet om tidligere framførelser seg å være en aktiv komponent, et aktivt fragment, for arbeidet med en ny framføring. Den diffraktive refleksjonen gjorde det mulig å anvende eksisterende materiale og erfaringer på nytt, den intra-aktive samhandlingen oppstod i det øyeblikket minnet av framføringen ble en del av den pågående framføringen. 

5. To let oneself be sung – Entanglement

Jeg forstår utvelgelsen av musikkstykker og fragmenter som jeg tok med meg fra Borderline som agential cuts. Dette innebærer at fragmentene ikke bare er bruddstykker som er flyttet fra ett prosjekt til et annet; de er sammenfiltret med og mellom Borderline og Grenseland – i stemmen. Når jeg setter dem sammen, er det nettopp sammensetningen som artikulerer forskjellene – kuttet – mellom dem og gjør det mulig å belyse dem gjennom diffraksjon. Når jeg kutter fragmentene fra det gamle prosjektet sammen-med/fra det nye prosjektet, blir jeg i stand til å se nye mønster, nye spor, nye sammenhenger, som blir sammenvevet med seg selv (utøveren/utforskeren/Borderline/Grenseland – i stemmen). Les mer om agentiske kutt på platået Borderline.

5.1.4 Entanglement

I februar 2022 framførte jeg for første gang Strozzi og Rehnqvist i en sammenvevet – entangled – versjon. Forberedelsene gikk ut på å identifisere fragmenter og prøve ut hvor (i stykket) og hvordan disse kunne flettes sammen til en helhetlig framføring. Prosessen ble dokumentert ved hjelp av lydopptak og notater. Under den faktiske framføringen ble jeg preget av "stundens alvor", noe som gikk ut over min egen prestasjon – eller iallfall følelsen av min egen prestasjon. På platået Duo beskriver jeg opplevelsen av at kompetansen og erfaringene jeg har med meg som klassisk utøver forstyrret framføringen. Jeg turte ikke slippe taket og la utforskeren ta del i/bli en del av/veves sammen med utøveren.  Denne erfaringen har vært sentral i arbeidet med sluttpresentasjonen. Når jeg igjen-skaper sammenvevingen av framførelsen er det gjennom den diffraktive refleksjonen at jeg gjør erfaringene med fragmentene tilgjengelige.

Siden 2021 har Cyndi Laupers Girls just wanna have fun stått på repertoaret til ensemblet. På platået Contrafacta utdyper jeg både hvordan vi har arbeidet med materialet og hvordan tidsdimensjonen har betydning for våre assosiasjoner til denne låten som kjennetegnes av bestemte faktorer: det er svært dansbar musikk, med bred besetning/instrumentering hvor synthesizeren er et fremtredende element i lydbildet. Ved å identifisere selve låten som et fragment og renessanseinstrumentet som et annet fragment, oppstår diffraksjon når disse to møtes gjennom vår bruk av passacagliaen, som er filteret. Den intra-aktive samhandlingen skaper nye diffraktive mønster. Materialet vi tar utgangspunkt i, tekst og musikk, blir satt i kontakt med teorbe, stemme, sinke og serpent. Låten blir åsted for gjentatt intra-aksjon hvor fragmentene diffrakteres på nytt når vi skaper nye temporaliteter i nye diffraktiske mønster: tekst og melodi fra moderne tid settes sammen med renessanseinstrumenter og bass-ostinat fra tidligmusikken (passacaglia). Et opptak av denne framførelsen finnes på platået Contrafacta.

Mine undersøkelser av grenselandet i stemmen gjennom Karin Rehnqvists komposisjoner, arbeidet med musikken og møtene med komponisten, blir presentert i form av noter, plakater, egne notater og bøker om komponisten. Utdrag fra utvalgte verker er vevet inn og presentert i både videoen og konserten.

Litteratur og tekstmaterialet jeg har arbeidet med i prosjektet finnes på et eget platå, hvor publikum kan sitte ned og ta del i betraktninger, refleksjoner og litteratur som har bidratt til arbeidet mitt (med prosjektet) på en eller annen måte. Jeg har lagt ut penn og papir slik at det er mulig å gjøre sine egne refleksjoner, skrive ned tanker og enten ta de med seg hjem eller legge igjen et notat til meg – for de som ønsker det. Noen av disse notatene fant jeg flere uker etterpå, da jeg gikk gjennom materialet. De fleste er av privat karakter og vil derfor ikke dokumenteres i denne eksposisjonen. 

Videoopptaket bak publikum viser utdrag fra O Death Rock Me Asleep som en del av sluttpresentasjonen i 2019, og hvordan jeg senere, sammen med Contrafacta, har utforsket improvisasjonsdelen i etterkant av konserten (Borderline, 2019). Jeg ønsket å tilføre mer materiale enn det jeg hadde brukt i 2019, i tillegg til å la stykket konfronteres med en annen tradisjon. Jeg lette derfor etter et passende sitat fra Rehnqvists komposisjoner til bruk i denne improvisasjonen. Svaret fant jeg i Puksånger –  Lockrop⁸ (Rehnqvist, 1989), mot slutten av stykket, hvor de to sangerne veksler på å kulne:

Utdraget går i 7/8 takt. Sinke og serpent looper de 6 første taktene fra O Death, i et rolig 3-takts tempo. Fragmentet fra Puksånger – Lockrop tilpasses loopen ved at jeg forlenger første tone og forkorter forsiringen noe.

I eksempelet fra øverommet (på videoopptaket i utstillingen) bruker jeg kun første frase. I forberedelsene til sluttpresentasjonen varierer jeg lengden på sitatet, og ender til slutt opp med de to første frasene. Jeg synger så diktets 1. vers, inspirert av en folkesangtradisjon hvor jeg heiser på tonen og synger med en mer direkte klang enn diktets 4. vers. 

Både ved å vende tilbake – re-turn – til et stykke som ble framført på sluttkonserten i 2019, og som er en del av videoopptaket, og ved å bruke fragmenter fra andre stykker, gjør at O Death blir åsted for diffraksjon, en intra-aktiv samhandling mellom fragmentene og en diffraktiv refleksjon.

Som avslutning vender vi tilbake til åpningen, og jeg igjen-bruker materialet fra konserten i 2019. Jeg vever sammen framførelsene fra 2019 og 2022 til en ny framførelse (2. september 2022).

5.3.8 Girls Just Wanna Have Fun

Denne versjonen er en sammenveving av tidligere versjoner av arrangementet. Beskrivelsen av arbeidet med denne finnes på platået Contrafacta.

Girls Just Wanna Have Fun ble en del av Contrafactas repertoar i forbindelse med konserten Smittevern i Historisk Perspektiv^11. Låten var, da som nå, plassert til slutt i konsertprogrammet, med en klar funksjon som et humoristisk bidrag til det alvorlige i situasjonen rundt den pågående pandemien (Covid). Et synlig (hørbart) grep for å artikulere denne referansen var at vi i siste refreng byttet ut teksten i frasen When the working day is done (oh, girls they wanna have fun) med When the vaccination’s done. Det kontrafaktiske grepet ble møtt med begeistring. Denne erfaringen gjorde jeg meg nytte av i To let oneself be sung. Referansen til alvoret knyttet til en ny sluttpresentasjon, ble artikulert ved å benytte samme kontrafaktiske grep. Denne gangen ble teksten til When the PhD is done. 

Etter et alvorspreget program, som både innebar krevende hybridiseringer og handtering av et alvorlig tema som ble ekstra tydelig i den konteksten sluttpresentasjonen ble gjennomført i, var det befriende å kunne «løse opp» stemningen med et mer humoristisk innslag. Vi skapte enda en ny versjon når vi re-konfigurerte mønsteret av differensierte-sammenfiltringer, og anvendte den diffraktive refleksjonen i gjentakelsen av den intra-aktive samhandlingen.

Diffraction/intra-action – cutting together-apart (one move) in the (re)configuring of spacetimemattering; differencing/differing/differencing. (Barad, 2014, s. 168)

Agential cuts – intra-actions – don’t produce (absolute) separation, they engage in agential separability – differentiating and entangling (that’s one move, not successive processes). Agential cuts radically rework relations of joining and disjoining. (Barad, 2010, p. 265)

5.3.5 Så Går En Dag/L’Eraclito Amoroso.

Som beskrevet ovenfor og på platået Duo var det gjennom dette stykket at Grenseland – i stemmen åpnet seg opp.  

Denne gangen transponerer jeg sitatene fra Rehnqvist til samme toneart som Strozzi. Ved å bruke erfaringen fra forrige framførelse, og kunnskap til å verne meg mot den forstyrrende faktoren fra sist gang, blir området disse to stykkene skaper sammen, et åsted – grenseland – hvor jeg kan bevege meg mer forutsigbart og fritt. Grenselandet blir en sammenveving av minner og erfaringer, teknikker og tradisjoner, tekst og melodi, svensk og italiensk, og liv og død – "opening up again to the uncountable gifts given that still give" (Barad, 2014, s. 184).

Når jeg tar stykket med i sluttpresentasjonen, veves fortiden sammen med nåtiden og framtiden. Den intra-aktive samhandlingen som oppstår ved å gå tilbake, snu og vende på materiale (musikkstykkene), utforsking (laboratoriet) og erfaringer (framføring), og anvende disse som fragmenter i konserten (nåtid), gjør framføringen til et åsted for diffraksjon.

"Possibilities aren’t narrowed in their realisation; new possibilities open up as others are now excluded: possibilities are reconfigured and reconfiguring" (Barad 2007, s. 177).

I den gjentatte intra-aksjonen kommer nye diffraktiske mønster til syne, og peker framover, mot de mulighetene som ligger i å vende tilbake, rekonfigurere og igjen-skape.

Oppsettet og det tilgjengelige materialet henspilte på både prosess og produksjon. Tre år var gått, og selv om salen var den samme, viste rommet (Musikkonservatoriets aula) to svært ulike arbeid. Ved å koble disse to arbeidene sammen, på tvers av tid, sted og rom, ville jeg artikulere hvordan arbeidet med, og erfaringene fra, de to sluttpresentasjonene i 2019 aktiveres som fragmenter når jeg vender tilbake – re-turn– til materialet og rekonfigurerer det i To let oneself be sung, i det jeg har definert som en diffraktiv refleksjon^6.

                                              I

                                              I

[…] or strange to you  <- - - - - - - -> To let oneself be sung 

                                              I

                                              I

Instead, her understanding depended on the way she experienced everything around her and inside her as intra-actions rather than inter-acting components. (Belgrano, 2020, s. 182)

(Engelbretsdatter, D. (1956[1685]))