Jag börjar i vattnets djup, sägs det ...
Ingen begynnelse, ingen slutt
Stemmen blir en katalysator for det jeg ønsker å uttrykke
Hvor kommer det fra? Dette behovet for å rope?
Hvorfor kjenner jeg meg hjemme i det upolerte, det nakne, det avkledde, det ekte det nære, det råe?
Min vei inn i det klassiske uttrykket – var det mitt?
Var det mitt uttrykk, eller var det andres, som jeg overtok?
Jeg adopterte? Jeg imiterte? Jeg hermet?
Hva med kulning? Imiterte jeg ikke det?
Eller var det nettopp at
jeg fant min egen vei?
At det var tillatt?
Å bruke tradisjonen til å finne sin egen, personlige vei inn i tradisjonen, inn i uttrykket, inn i desperasjonen?Og ut igjen?
Hva er det med kulning?
Det börjar i vattnets djup ....
Grenselandet
Jeg beveger meg i utkanten.
I utkanten av det forventede (Hva hadde jeg forventet?)
Grensen er en striplet linje
som jeg nødig trør over.
En autostrada på min venstre side.
Mainstream – i full fart.
Jeg går langsomt.
Iakttar det utenfor.
Noen drar meg i armen. Noen skumpler borti meg.
Jeg kommer ut av balanse.
Nesten.
Pust med magen.
Sansene åpnes.
Jeg tar inn
Stillheten.
Mengden raser forbi.
Det er forunderlig stille.
Her er så underlig.
Ro.
Jeg faller på plass.
Blikket vendes bort fra mengden.
Jeg enser dem ikke lenger.
Jeg er
I mitt eget
Jeg trør over
Forsiktig
En fot først men hele tiden i steget
Jeg kan puste nå.
Jeg kan se.
Alt blir klart
Jeg trør over.
Over.
Fri.
Jeg går til høyre.
Bort fra mengden.
Min egen sti.
Den er ikke tråkket opp.
Den er ukjent.
Jeg er full av forventning.
Til det ukjente.
Til det uoppdagede.
Jeg vet ikke hva som møter meg.
Det er noe godt.
Jeg er fylt av ro.
Håp og tro.
Jeg lyser.
Jeg lever.
Jeg venter.
Og forventer.
Jeg åpner opp.
Det skjer noe.
Nå.
I grenselandet.
Nå
I grenselandet
Her
Jeg
I grenselandet
På terskelen
På randen
I grenselandet
Trygt
I grenselandet
Nå
Jeg er på randen av galskap
Av fortvilelse
Av motløshet
All denne motstanden
Denne striden
Redd meg
(rädda mig ur dyn?)