(Konservatoriet videoopptak fra 3 august 2021)
Barbara Strozzi: L'Amanten Segreto
Jeg spiller basslinja. Tar meg god tid, må lese både basslinje, melodi og tekst.
1. spille basslinje
2. lese/synge vokallinja
3. lese riktig tekst
Alle de tre fragmentene møtes gjennom min stemme.
Basslinja styres av frasering i teksten, som igjen styres av hvor raskt jeg greier å lese basslinje og vokallinja.
De tre delene er forbundet. De opererer sammen og påvirkes av hverandres progresjon. Inter-aksjon og reaksjon.
Ved å bli selve bindeleddet mellom de tre delene, blir jeg selv kjernen i utførelsen/utøvelsen. Den intra-aktive samhandlingen mellom fragmentene blir tydelig gjennom filteret – i dette tilfellet trekkspillet.
Jeg ER grenselandet.
Contrafakta
Offisiell trekkspilldebut.
Publikum slippes inn i salen. Det er 5 min igjen til forestilling/konsertstart. Hendene mine skjelver, jeg svetter. Hjertet dunker hardt i brystet. Jeg prøver å puste rolig. Fokusere. Stole på at fingrene kjenner veien over tangentene. Jeg fyller belgen med luft, samtidig som jeg puster dypt selv. Jeg kjenner meg i ett med instrumentet.
Følelsen av å lage musikk, av å skape noe selv, uten stemmen, men med min egen intuisjon og musikalitet er overveldende. Selv om jeg ikke synger, formidler jeg musikken slik jeg ville sunget den. Dynamikk, frasering, betoning og foredrag. Det er min stemme.
Olavsmusikken møter trekkspillet gjennom meg og mitt uttrykk. Predicasti blir filter for min pust, mine fraseringer og instrumentets klangkvaliteter.
Pusten bidrar til ro og stabilitet og til å tørre å løsrive meg fra notebildet. Jeg fokuserer på en og en linje. Jeg ornamenterer, varierer og lager diminusjoner underveis.
Nye forbindelser oppstår. Forbindelser jeg muligens har nynnet eller sunget inni meg selv, men som jeg ikke har vært bevisst. De flyter ut, tar form, og de gir en følelse av mestring, overvinnelse.
Jeg kastet meg ut i det ukjente. Og oppdaget meg selv.
I forbindelse med en prøveperiode sammen med Contrafakta fikk jeg, nokså tilfeldig, anledning til å teste ut et trekkspill. I utgangspunktet skulle det brukes i underholdningsøyemed, og jeg testet det ut mest for moro skyld. Men jeg ble umiddelbart fascinert og tiltrukket av tanken på å teste det ut på alvor. Hvorfor? Hva var det som traff meg?
Det finnes en sårhet i instrumentet som jeg umiddelbart fant tiltalende. Lyden var overveldende. Instrumentet var tungt, men opplevdes samtidig åpent. Samtidig som det satt tett inntil kroppen. For å bli kjent med tangentene tok jeg en melodi fra middelalderen, hentet fra Olavsmusikken i Nidarosdomen. Predicasti.
En helt ny verden åpnet seg. Det var som om kroppen danset. Jeg kjente på en følelse av frihet. Jeg pustet med, fingrene visste hvor de skulle. Mens belgen bevegde seg fikk jeg følelsen av at jeg måtte danse med for å få den til å flyte organisk og bidra til at tonene ble så jevne som mulig.
En barnslig glede og stolthet og ikke minst: jeg syntes selv at det låt så innmari fint. Langt fra perfekt, langt fra jevnt, langt fra det jeg hadde forestilt meg.
I all vokalmusikk er pusten sentral. Luftstrømmen er selve kjernen i å produsere lyd/toner MER
Med trekkspillet kunne jeg puste sammen med instrumentet, men jeg fikk en ny stemme som kunne formidle mine musikalske intensjoner og hensikter.
Trekkspillet ble et filter. Pusten er et fragment. Frasering er et fragment.
Å bli oppmerksom på denne forbindelsen, åpnet muligheten for å ta del i diffraksjonen på et nivå til.
Hva hadde jeg forestilt meg?
For å være ærlig, så aner jeg ikke. Kanskje at det ikke skulle låte fint, at det ikke skulle passe. Jeg hadde ingen forventninger, men jeg ville finne ut hva møtet mellom Olavsmusikken og instrumentet ville gi.
Jeg selv hadde gått inn i grenselandet ved å møte et helt ukjent instrument.
Sårt. Nakent. Upolert
Hvordan kan jeg forstå Noës tanker? Det handler ikke om å skape objekter, men heller å konfrontere (?) bevisstheten og oppfatningen vår. Å bli oppmerksom på.
På dette platået vil jeg vise deg hvordan et møte med pusten gjorde meg oppmerksom på dens funksjon og hvordan den kan virke som beroligende, motiverende og energigivende faktor. Og hvordan møtet med trekkspillet og pusten viste meg hvordan jeg er både utforskeren og utøveren:
To be an artist is not a matter of making paintings or objects at all. What we are really dealing with is our state of consciousness and the shape of our perception
(Robert Irwin i Noë, s.191).
Barbara Strozzi: Lagrime Mie
Jeg gjør den samme øvelsen med stykket jeg kjenner så godt. Som har fulgt med gjennom Borderline, og som skal vise seg å bli med videre inn i Grenselandet – i stemmen.
Deler av stykket får nytt uttrykk, teksten får ny betydning i og med at jeg akkompagnerer meg selv. Hode, fingre, pust og stemme må operere sammen, operer i dialog. Samhandle. I passacagliaen tør jeg å gå lengre enn tidligere i variasjon, jeg freestyler mer.
Fordi jeg selv er i førersetet hele veien kanskje? Jeg slipper meg utfor. Jeg ikke hvordan det skal bli, men samtidig har jeg full kontroll.
Jeg ER grenselandet.
Jeg kan når som helst hente meg inn igjen, dersom jeg havner så langt over grensen at jeg mister kontrollen - men hva betyr nå det da?
Å miste kontrollen? Det innebærer vel å gi seg hen til det ukjente? Tryggheten i å tørre å slippe hemninger, miste kontrollen, stole på at det blir noe, uansett hva det ukjente vil bringe ...
Jeg ER grenselandet.
