Research Catalogue

Exploring methods of connecting thinking to space and embodiment in a research that looks at the connection between mental images, language and the body through felt experience.

Timelessness and temporality (Kruse, 2011) are widely studied topics in the classical music of the second half of the 20th century and the 21st century, mainly concerning the perspective of musical composition and auditory perception of music. But what is the perspective of temporal layeredness in the performer’s experience? This quote offers a starting point (Noble, 2018): “music whose temporal organisation optimises human information processing and embodiment expresses human time, and music whose temporal organisation subverts or exceeds human information processing and embodiment points outside of human time, to timelessness .” Specialized in the repertoire of Karlheinz Stockhausen, I want to investigate the role of temporality in music from the perspective of a performer. I will delve into the richness of different layers of temporal awareness in an artistic experience through experiential, embodied, and sensorial knowledge, using different temporal compositions by Stockhausen as case studies: HARMONIEN (2006) for flute solo,, Xi (1986) for flute solo and STOP (1969) for ensemble.

The Art of Preluding was once common practice but more or less disappeared during the last century. In recent years, there has been renewed interest in reviving this artform. The content found on the website is the result of years of research in the artistic and pedagogical field, and an academic research project at the Royal Conservatoire Antwerp in Belgium. It relies on historical didactic instructions to make preluding at the piano accessible and up-to-date again, and promotes the development of a contemporary approach.

The collaborative process that has fostered the texts in this anthology started with two questions: What does it mean to be a curator who writes, and, more specifically, how can curators write about textiles? Curatorial practices vary just as much as do curators’ interest in and capacity for writing. At the same time, there are prevailing opinions about, and institutional demands on, what kinds of texts curators should provide for audiences, for instance as contributions to art discourses in the form of catalogue essays and the like. The Community of Writers was set up to create time and space to retreat from these outside opinions and demands and to let curiosity and the joy of writing be the driving forces of the writing process. I have had the pleasure of leading this process and am indebted to the individuals who formed the Community of Writers for newfound insights into textile art and the role of textiles in society. The writing process challenged the contributors’ own writing practices, sparked their enthusiasm, playfulness and criticality pushed the project further. Our conversations have deepened and become more entangled over time, and the reader can find traces of this in the texts in this volume.

This exposition traces the development of a reflective arts and health practice during 2025. It brings together short written episodes, visual documentation, audio notes, and process materials to examine how artists make sense of the emotional, relational, and practical demands of working in care-based and community settings. The work sits alongside a written PDF and expands on it by presenting the reflections in a non-linear, multimodal format suited to artistic research.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.