Research Catalogue

People interested in artificial intelligence usually ask whether computers could become as intelligent and creative as humans. I decided to think about it the other way around: I'm interested in the extent to which the creative process of artists is algorithmic. It's not difficult to create something that will look like art; you just need to imitate an already existing genre or style. The challenge is to create something that will be able to trigger an art experience. In this visual essay, I'm studying where, in a spectrum of different kinds of experiences (jokes, magic tricks, pleasure from solving a mathematical or scientific problem), there are thrills triggered by art. All of these experiences depend on a sufficient amount of novelty. Therefore, the creators of experience triggers face the same problem: the impact of a joke, a magic trick, or an artwork tends to diminish when heard/seen repeatedly. The human brain has evolved in a way that it is able to distinguish repeating patterns, formulas, schemes, algorithms. Uncovering an algorithm causes pleasure. But once an algorithm is uncovered, it does not cause pleasure any more. To trigger an experience of the same intensity, we need a new trigger. In this work, I also address the question of why certain types of triggers wear off more slowly than others. The outcomes of this project are a book—a visual essay in which drawings and texts form one line of an argument—and a series of lecture-like events, in which I combine sincerity and directness of lectures, panel discussions, and guided tours with richer ways of expression typical for object theatre, performances, and magic shows.

Jenny Sunesson (b. 1973) is a Swedish artist predominantly working with sound. Her practice ranges from field recording and live collages to conceptual sound art and video. Sunesson uses her own life as a stage for her dark, tragic and sometimes comical re-contextualised work where real and invented characters and derogated stereotypes, collaborate in the alternate story of hierarchies and normative power structures in society.

PERFORMING PROCESS is a research group within the Artistic Research Centre at Nottingham Trent University, co-led by Emma Cocker and Danica Maier, both Associate Professors in Fine Art. We ask: what is at stake in focusing on the process of practice — the embodied, experiential, relational and material dimensions of artistic making, thinking and knowing. What is the critical role of uncertainty, disorientation, not knowing and open-ended activity within artistic research? How might a process-focused exploration intervene in and offer new perspectives on artistic practice and research, perhaps even on the uncertain conditions of contemporary life? PERFORMING PROCESS has origins in a number of critical precedents: Summer and Winter Lodges originating within the fine art area (practice-research residencies or laboratories dedicated to providing space-time for making-thinking and for exploring the process of practice), collaborative artistic research projects such as No Telos, for exploring the critical role of uncertainty, disorientation, not knowing and open-ended activity; the DREAM seminar series with PhD researchers which focuses specifically on the ‘how-ness’ of practice research by asking - How do we do what we do?

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.

Home page of the Journal of Sonic Studies

The project presents a distinctive mythopoeic audiovisual language created to express the experience of aging in a female body in the period between the twenties and thirties. Within the context of life in a late capitalist patriarchal society, and both individual and global events, it reflects on the age-old questions of the passage of time and the search for the meaning of life. At the same time, it examines the feelings of pressure, heaviness, and disposability that are part of the shared common experience of women. Through written word, cinematic language, and original author-composed music, it interweaves symbols and situations in which mud and natural metaphors play a significant role.