Research Catalogue

This is the landing page for Rhythmic Music Conservatory's portal on Research Catalogue.

Este projeto nasceu de um desconforto antigo, mas só encontrou forma quando o corpo — finalmente — começou a falar. Um corpo que, por anos, foi moldado pela obediência, pela culpa, pela contenção. Um corpo que serviu mais para agradar do que para existir. O Corpo que Nunca Foi não é apenas uma instalação visual. É uma travessia. Cada moldura carrega fragmentos de uma história interrompida, silenciada, violentada — mas que, ao ser contada, transforma-se em matéria de resistência. As peças não são ilustrações da dor. São gestos de enfrentamento. São corpos simbólicos criados a partir de camadas de memória, de experiências vividas, de feridas abertas e cicatrizes malformadas. Há nelas vestígios de abandono, de fuga, de abuso, de ausência de proteção. Mas há também outra coisa: o impulso de continuar. O espaço onde as obras habitam — um ambiente branco, forrado como uma câmara asséptica — não é um lugar de pureza. É o contrário: é o lugar onde tudo o que foi considerado “sujo”, “impróprio”, “mentira” ganha finalmente forma e voz. Neste quarto simbólico, o que antes era invisível torna-se presença. O projeto parte de histórias profundamente pessoais, mas oferece um espelho onde outras mulheres possam reconhecer as suas próprias trajetórias — sem medo, sem vergonha, sem a culpa herdada de séculos de silêncio. Aqui, a arte não quer consolar. Quer escancarar o que foi escondido, nomear o que foi abafado, e abrir espaço para outras existências possíveis. Mais do que um processo de cura, este projeto é um rito de insurgência contra os mecanismos que perpetuam a dor como destino. Aqui, a matéria ferida se ergue como discurso.

This research is an advanced research of Metamorphosis - Ethics and Aesthetics are One - from a Neuroscientific Perspective in 2024. I explore post feminist theory from a new perspective in the 21st century. Thereby I deal with spatiality between virtual reality and physical space theoretically and practically. Wittgenstein's "Ethics and Aesthetics are one" is the starting point of this research. "In the Notebooks, Wittgenstein states that 'the world and life are one', so perhaps the following can be said. Just as the aesthetic object is the single thing seen as if it were a whole world, so the ethical object, or life, is the multiplicity of the world seen as a single object". (Diané Collinson, The British Journal of Aesthetics, Volume 25, Issue 3, SUMMER 1985, pages 266-272) Art transcends boundaries of race, nationality and gender. It is a creative act of unifying in the context of humanity, from the subject to the various topics, by asking questions. This point is the lack of "reality" (dealing with reality) from a sociological perspective. But it is impossible to define humanity and reality based on sociological statistics alone–is my perspective of Wittgenstein's "Ethics and Aesthetics are one". Thereby, I examine 'world and life' from the 21st century perspective.

Denne leira og beholderen representerer blåleire som en del av byggeplasser og byggenæringen i prosjektet. Denne lokasjonen er et interessant ikke-sted1 i et trafikknutepunkt på Økern, der det er overraskende å finne leire.

I doktorgradsprosjektet Jording med (blå)leire har jeg jobba med kunstneriske prosesser og øvelser som knytter oss tettere på blåleira i landskapet. Gjennom seks års utdannelse innenfor det keramiske kunstfeltet og kunsthåndverk2 ble vi aldri introdusert for leire ute i naturen som en del av undervisningen. Vi lærte å lage forskjellige leirer ved hjelp av råstoffer som kaolin, kvarts, pipeleire og chamotte fra innkjøpt pulver i sekker blandet med vann, men var aldri ute og gravde leire og prosesserte denne selv. Vi jobbet med importerte leirer der sintringsintervall, grovhetsgrad, farge etter brenning og krymp-prosent var printet på plastpakningen. Leirene var homogene og klare til å modellere med, og man kunne stole på at den alltid var lik fra pakke til pakke. Keramikk- og kunstfeltets gjengse oppfattelse av leire som et stabilt universelt materiale, som er relativt lik uansett hvor man kjøper den fra, blir i dette prosjektet satt i kontrast til det spesifikke og skiftende i landskapet, leira og menneskene involvert. Denne situerte kunnskapsproduksjonen i det kunstneriske doktorgradsprosjektet er et av de potensielle bidragene til fagfeltet.

Brent blåleire fra Feiring bruk avdeling Kulmoen, opprinnelig fra Alnabru, blandet med sagflis fra KHiOs treverksted, chamotte og breavsetningssand. Del av relieff til kunst i offentlig rom oppdrag, som feilbrente. Her kuttet igjennom med diamantsag på KHiOs keramikkversted.