Research Catalogue

Nine research groups from HKU, Hanze University of Applied Sciences, Fontys, and Utrecht University of Applied Sciences are joining forces with UvH and UMCU to bring a new perspective on healthcare through the arts, supported by the SIA-SPRONG grant. Using a transdisciplinary approach, this research group and its partners are developing new methods, practices, and scenarios within healthcare and well-being contexts—not for, but with each other.

This video essay explores the sacred landscapes of Delphi and Delos, studying their historical significance as a centres of female knowledge, through embodied, intuitive, and affective engagement. Thinking about Ada Lovelace’s notion of poetical science, the site visits seek to trace the contextual and geographical roots of this concept. The film approaches knowledge as a sensuous, relational and embodied process, one that resists dominant rationalist and technocentric paradigms. The voiceover, recorded in Greece, threads reflections from Hélène Cixous’s The Laugh of the Medusa (1976), Karen Barad’s Diffracting Diffraction (2014), and Sasha Biro’s The Oracle as Intermediary (2022) from Otherwise Than Binary, New Feminist Readings in Ancient Philosophy and Culture Decker, J.E., Layne, D.A. and Vilhauer, M. (2022). Through these situated readings, the film proposes curating research and thinking through place as not merely interpretive but performative: an intra-active practice between self, site, and matter. The work explores myth and reverie, positioning the body in context as instrument. It proposes an expanded curatorial methodology rooted in presence, sensual attention, and poetic science - where intuition is included, and the landscape is approached as co-creator.

“Something” still taking from a vignette, with a running time 05:04. A reading by a reader, accompanied by a moving image vignette, features a page-turner, recorded by the recorder. 2022. The introduction to Elle Reynolds' PhD 2024.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.

Home page of the Journal of Sonic Studies

The project presents a distinctive mythopoeic audiovisual language created to express the experience of aging in a female body in the period between the twenties and thirties. Within the context of life in a late capitalist patriarchal society, and both individual and global events, it reflects on the age-old questions of the passage of time and the search for the meaning of life. At the same time, it examines the feelings of pressure, heaviness, and disposability that are part of the shared common experience of women. Through written word, cinematic language, and original author-composed music, it interweaves symbols and situations in which mud and natural metaphors play a significant role.