Research Catalogue

My position is that knowledge about an artist and their work can be uncovered through close looking at their work and that some of this knowledge can be held and transferred tacitly to viewers (that are also artists). This knowledge can be articulated through practice, in this case in the making and subsequent close looking and reflection of the Selfish Portrait paintings. Because the knowledge is tacit, as opposed to propositional, the knowledge may be sensed, felt or difficult to articulate in words. Practice is the most appropriate vehicle to test whether this knowledge can shift from what Alexis Shotwell’s has articulated as ‘nonpropositional knowledge’ to ‘potentially propositional knowledge’. In Selfish Portraits I search for self-portraits by a range of dead artists in terms of geography, gender, race, ‘status’, time of working, style, etc. This necessitates (re)searching beyond my current knowledge base using gallery visits, internet searches and books. The selected self portrait(s) are subjected to a period of ‘looking attentively’ in order to visual interrelate and learn about the painting, and by extension the artist. The main focus is allowing the self portraits to ‘talk to me’ following the theoretical stance of the ‘active’ painting or picture, that knowledge is held in the painting itself and cannot always be found in (written) documentation.

Focaris parte de la conexión entre el fuego y el hogar como espacios de encuentro, protección y transformación. La obra se desarrolla a través de un diálogo entre la expresión individual y el encuentro colectivo, representado por la reunión en torno a una mesa o una hoguera. Cada bailarín expresa su "fuego interno" en solos apoyados por el grupo, generando conexiones y contrastes a través de la coreografía. La narrativa de la obra está construida bajo la estructura del teatro griego, donde el coro acompaña, enfatiza y dialoga con las acciones individuales. La accesibilidad está integrada en la dramaturgia, transformando la LSC, la audiodescripción y los elementos visuales en recursos estéticos.

The first edition of the Professional Doctorate (PD) Day took place on Tuesday 18 November at the Social Impact Factory in Utrecht. This event brought together PD candidates and their networks from all seven domains of the Professional Doctorate pilot to exchange ideas, explore crossovers, and strengthen interdisciplinary collaboration. The theme of this first PD Day, '𝘙𝘦𝘪𝘮𝘢𝘨𝘪𝘯𝘪𝘯𝘨 𝘜𝘳𝘣𝘢𝘯 𝘍𝘶𝘵𝘶𝘳𝘦𝘴 - 𝘐𝘯𝘵𝘦𝘳𝘷𝘦𝘯𝘪𝘯𝘨 𝘵𝘩𝘳𝘰𝘶𝘨𝘩 𝘗𝘳𝘢𝘤𝘵𝘪𝘤𝘦-𝘣𝘢𝘴𝘦𝘥 𝘙𝘦𝘴𝘦𝘢𝘳𝘤𝘩 𝘧𝘰𝘳 𝘓𝘪𝘷𝘦𝘢𝘣𝘭𝘦 𝘊𝘪𝘵𝘪𝘦𝘴,' focused on the future of urban life. This theme is grounded in the United Nations 𝘚𝘶𝘴𝘵𝘢𝘪𝘯𝘢𝘣𝘭𝘦 𝘋𝘦𝘷𝘦𝘭𝘰𝘱𝘮𝘦𝘯𝘵 𝘎𝘰𝘢𝘭 11: 𝘚𝘶𝘴𝘵𝘢𝘪𝘯𝘢𝘣𝘭𝘦 𝘊𝘪𝘵𝘪𝘦𝘴 𝘢𝘯𝘥 𝘊𝘰𝘮𝘮𝘶𝘯𝘪𝘵𝘪𝘦𝘴 and during the PD day, the theme is structured around five subthemes. Within these subthemes, we reflected on how we can shape cities that are inclusive, safe, resilient, and ecologically sustainable.

This exposition traces the development of a reflective arts and health practice during 2025. It brings together short written episodes, visual documentation, audio notes, and process materials to examine how artists make sense of the emotional, relational, and practical demands of working in care-based and community settings. The work sits alongside a written PDF and expands on it by presenting the reflections in a non-linear, multimodal format suited to artistic research.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.

The project presents a distinctive mythopoeic audiovisual language created to express the experience of aging in a female body in the period between the twenties and thirties. Within the context of life in a late capitalist patriarchal society, and both individual and global events, it reflects on the age-old questions of the passage of time and the search for the meaning of life. At the same time, it examines the feelings of pressure, heaviness, and disposability that are part of the shared common experience of women. Through written word, cinematic language, and original author-composed music, it interweaves symbols and situations in which mud and natural metaphors play a significant role.