Research Catalogue

The Birdsong Trilogy is inspired by the playing and singing life of birds. Teater Fot has created three worlds of birdlife, Sparrow, Nightingale & Woodpecker, where the children are allowed, in different ways, to take part in the theatre, dance and music. Verbal language is not in focus, rather the language of listening, movement and music. Audience participation is adjusted to the needs of the different age groups and their specific play culture. This does not always mean bodily interaction, but rather that contact and communicative musicality is attended to. The questions of social relations and interactions in art and with children have been discussed throughout the whole project. The Birdsong Trilogy was coproduced with the regional theatre Trøndelag Teater in 2012, and Sparrow have toured internationally (America, China, South Africa, Italy, Finland). Teater Fot has been one of five companies to take part in the artistic research project SceSam - Interactive dramaturgies in performing arts for children (scesam.no), from 2012-16. Read more about The SceSam artistic research project, including The Birdsong Trilogy: Nagel, L., & Hovik, L. (2016). The SceSam Project – Interactive dramaturgies in performing arts for children. Youth Theatre Journal, 30 (2), 1-22. doi: https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/08929092.2016.1225611 Hovik, Lise (2015). Din lytting skal være din sang. Om inntoning, lytting og interaktivitet i scenekunst for små barn. I Strømsøe & Hammer (red.) Drama og skapende prosesser i barnehagen. Fagbokforlaget. (193-209).

Professional Doctorate in Arts + Creative is an educational pilot program in The Netherlands for an advanced degree in universities of applied sciences. The PD program at an university of applied sciences is developed to train an investigative professional. This portal is a platform for publishing artistic research generated by the PD candidates. Within the Professional Doctorate program, this portal will also be used as an internal tool for documentation.

This exposition gathers a series of visual and linguistic investigations in which signs, form, and the space between them construct expressions that invite multiple interpretations. Here, propositions are understood as attempts, movements, and modes of thought. Between sign and form, a space emerges where meaning can be brought into play – where rhythm, structure, wonder and quietness may interact as an expanded practice of seeing, reading, and listening.

The collaborative process that has fostered the texts in this anthology started with two questions: What does it mean to be a curator who writes, and, more specifically, how can curators write about textiles? Curatorial practices vary just as much as do curators’ interest in and capacity for writing. At the same time, there are prevailing opinions about, and institutional demands on, what kinds of texts curators should provide for audiences, for instance as contributions to art discourses in the form of catalogue essays and the like. The Community of Writers was set up to create time and space to retreat from these outside opinions and demands and to let curiosity and the joy of writing be the driving forces of the writing process. I have had the pleasure of leading this process and am indebted to the individuals who formed the Community of Writers for newfound insights into textile art and the role of textiles in society. The writing process challenged the contributors’ own writing practices, sparked their enthusiasm, playfulness and criticality pushed the project further. Our conversations have deepened and become more entangled over time, and the reader can find traces of this in the texts in this volume.

This exposition traces the development of a reflective arts and health practice during 2025. It brings together short written episodes, visual documentation, audio notes, and process materials to examine how artists make sense of the emotional, relational, and practical demands of working in care-based and community settings. The work sits alongside a written PDF and expands on it by presenting the reflections in a non-linear, multimodal format suited to artistic research.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.