Research Catalogue

The purpose of this exposition is to collect data of what Performative Theology can be and become primarily within an academic research but also beyond. The expo will be a timespace nurtured by members the Network for Performative Theology, established 6 October 2022 in Oslo.

"My Public Stage" is not merely an artistic practice; it is a dynamic fusion of performance art and civic engagement that transcends conventional boundaries. At its core, this practice navigates the intricate relationship between the artist and the public sphere, offering an unconventional perspective on how art can reshape our understanding of the world. The essential aspect of this artistic journey lies in the intentional placement of artistic interventions and performances within public spaces, where the encounter with viewers is not a predetermined spectacle but a meeting. This deliberate approach seeks to dissolve the traditional separation between the artist and the individual, fostering a unique connection that is spontaneous and genuine. I view public space as not only a material but also a social environment that is produced, reshaped and restructured by the citizens through their experiences, their intentions for action and the relations they develop in it. My project draws on Lefebvre’s (2019) approach to urban public space not as a neutral container of social life, but as a fluid entity, both constructed and produced by social practices. Lefebvre’s approach confirms and expands my view that public space is not fixed, yet it requires a conscious effort to intervene in its production. The philosophy driving "My Public Stage" aligns with the concept of civic engagement. By presenting long durational performances in the heart of everyday life, the artist consciously assumes the role of a creator, using performance art as a medium to unveil the interconnected elements that bridge art with life. This philosophy echoes the sentiment of Joseph Beuys, who believed that everyone is an artist, actively sculpting the intricate sculpture we call life. In embracing the public sphere as its canvas, this practice transcends the conventional boundaries of art and daily reality. It becomes a catalyst for a different perspective on how individuals perceive and engage with their surroundings. The transformative power of performance art is harnessed to reveal the latent artistic potential within each person, emphasizing the symbiotic relationship between art and life.

The research explores 'ornamenting' as a transferable method in inter-disciplinary studies, inter-faith dialogues and artistic/therapeutic practices. Adapting techniques of Renaissance musicology, the processes we have developed de-create and re-create vital connections. It is a communica-tions strategy for times of crisis. Starting with simple sonic relations we extend the method far be-yond its traditional musical setting. The practice utilises 'Nothingness' as a component of creativity, providing a novel response to figurations of nothingness as mere negation. Preliminary results sug-gest its potential as a counter force to nihilism and social dislocation. The work divides into four areas. 1. Primary research on relationships between sound, meaning, and the sense(s) of self, exploring how sense is made of Otherness via processes akin to musical praxis: consonance, dissonance, 'pure voice' and ornamentation. 2. To apply this new perspective to a range of exile experiences – mourning, social disconnection, ex-communication and aggres-sive 'Othering'. 3. To investigate the cancelling of normal time-conditions in crisis situations such as trauma, dementia, and mystical experience, relating non-linear temporality to creative practice and healing. 4. To widely disseminate our results and methods as contributions to the methodology of artistic research via journal articles, live workshops and performances, and a book of original, praxical, testable, and teach-able interventions.

This exposition traces the development of a reflective arts and health practice during 2025. It brings together short written episodes, visual documentation, audio notes, and process materials to examine how artists make sense of the emotional, relational, and practical demands of working in care-based and community settings. The work sits alongside a written PDF and expands on it by presenting the reflections in a non-linear, multimodal format suited to artistic research.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.

Home page of the Journal of Sonic Studies