Research Catalogue

Exposition supporting the Artistic Research and Collective Intelligence workshop, 4-5 October 2025, Porto Academy of Fine Arts. Theme: In recent years, latent space has become a recurring notion in the field of AI and generative art, but the term has a much broader origin and resonance, finding relevance in various fields of knowledge such as psychology, biology and computer science. Translated into the field of artistic research, latent space can refer to indefinable and potential configurations, to a fluid and interstitial zone in which knowledge and imagination take shape through non-linear processes and intuitions. The workshop will offer a space for discussion and experimentation, welcoming proposals and reflections on the processes of artistic research, to investigate unforeseen configurations, lateral paths, and methodological deviations. The activity is promoted by the Academy of Fine Arts in Rome as part of the Enacting Artistic Research project.

WAP/Walking As Practice Program takes place where the forest meets the sea in the Northern Stockholm Archipelago, Sweden. It is a program for self-identifying walking artists. Exploring and sharing strategies for proximity through artistic expressions in the field of walking practices, creating a transformative, dynamic space for art that engages with life and nature. This involves critical and poetic explorations influenced by the immediate surroundings. We participate in each other’s walkshops or interventions, and we also host Share Sessions to familiarize ourselves with each other’s practices. Additionally, we introduce the Research Catalogue for final dissemination, where each artist create their individual exposition.

Art activism is powerful. Also known as activist art, protest art, visual activism, artivism and creative activism, it changes lives, situations and is and has been a powerful weapon across a whole spectrum of struggles for justice. Teresa Sanz & Beatriz Rodriguez-Labajos(2021) relay that art activism has the unique ability to bring cohesion and diverse peoples together and it can, as Zeynep Tufekci notes, change the participants (2017). As Steve Duncombe & Steve Lambert (2021) posit, traditional protesting such as marches or squats are no longer as important as they once were. As a result of my own lived experience in activist activities, I very much agree with Andrew Boyd & Dave Oswald Mitchell (2012) that the reason people use art activism is that it works, by enriching and improving protest. In the past, when I lived in a metropolis and was not a parent, I used to be an activist. Now I no longer have immediate access to international headquarters at which to protest and I have to be concerned with being arrested, I am hindered from protesting. This project is an attempt to increase inclusion and widen access to art activism. By devising methods which include at least one of the following: that do not require on-site participation, that can take place outside the public gaze, that reduce the risk of arrest, that open up protest sites that are not “big targets”, that include remote locations, that involve irregular timing, my thesis aims to increase inclusion and widen access to art activism to those who are underserved by more mainstream methods of conducting art activism. Textiles have unique properties that enable them to engage in subterfuge and speak loudly through care and thought(Bryan-Wilson, 2017). They have strong connotations of domesticity, the body and comfort that can be subverted within art activism to reference lack of this domestic warmth and protection(O’Neill, 2022). Being a slow form of art-making, they show care and thought, attention in the making, so that the messaging is reinforced through this intentionality in slow making.

The collaborative process that has fostered the texts in this anthology started with two questions: What does it mean to be a curator who writes, and, more specifically, how can curators write about textiles? Curatorial practices vary just as much as do curators’ interest in and capacity for writing. At the same time, there are prevailing opinions about, and institutional demands on, what kinds of texts curators should provide for audiences, for instance as contributions to art discourses in the form of catalogue essays and the like. The Community of Writers was set up to create time and space to retreat from these outside opinions and demands and to let curiosity and the joy of writing be the driving forces of the writing process. I have had the pleasure of leading this process and am indebted to the individuals who formed the Community of Writers for newfound insights into textile art and the role of textiles in society. The writing process challenged the contributors’ own writing practices, sparked their enthusiasm, playfulness and criticality pushed the project further. Our conversations have deepened and become more entangled over time, and the reader can find traces of this in the texts in this volume.

This exposition traces the development of a reflective arts and health practice during 2025. It brings together short written episodes, visual documentation, audio notes, and process materials to examine how artists make sense of the emotional, relational, and practical demands of working in care-based and community settings. The work sits alongside a written PDF and expands on it by presenting the reflections in a non-linear, multimodal format suited to artistic research.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.