Research Catalogue

877 Beaivvi (lohket) / 877 Days (Count them) er en kunstnerisk videoeksponering om samenes rettigheter, tid, dokumentasjon og repetisjon. Gjennom 360°-opptak fra Ginalvárri (Guovdageaidnu fjellet), protester (Oslo), språklæring (Guovdageaidnu) og kreftbehandling (Oslo sykkehuser) undersøker prosjektet forholdet mellom evidens, traume og kolonial makt.

With Apartment Portraits contemporary music ensemble Lemur and artist Ellen J Røed investigates the rooms we live in through a series of sound and video works for living environments, musicians, microphones, cameras and videographer. Through video art and contemporary music they explored three apartments in Oslo: The oldest of them is a 1970s apartment at Hovseter, the other two are more recent. One is located on Teaterplassen in Grønland, and was built in the early 2000s, while the last one is in Sørenga, built in 2016. In the resulting portraits of apartments, subtle and slow panoramic camera strokes through the apartments explores and portrays the relationship between performed sound and living environments. It tells the story both of the rooms, their owners, the performers’ actions as well as those the videographer. Leilighetsportretter is part study, part concert, part installation, part site specific intervention and part architectural field trip in Oslo apartments. The project is one of four elements in 'Samtaler om rom' – Spatial conversations, where Lemur works in and around the at The National Museum – Architecture´s exhibitions on Norwegian housing architecture. As such the work is part of an interdisciplinary effort to explore new strategies for the presentation of architecture. It is developed within the overlapping research framework Image as Site at Stockholm University of the Arts. Project is supported by The Swedish Research Council, Stockholm University of the Arts, and Norwegian Art Council. The project was presented at The National Museum – Architecture, Oslo in the framework of Ultima festival of contemporary music and Kulturnatt Oslo, at Bomuldsfabrikken Kunsthall and at SKH Research Week 2021.

KOMPASS is part of the artistic research project Image as Site at Stockholm University of the Arts in which Ellen Røed and Signe Lidén have developed a method for field recording that combines sound and image in a distinct form of attentional (aesth)ethics. They explore how instruments, time and movement are included in and affect the relationships between bodies, images and places, between experience and representation, in various forms of field recordings.

Den akustiske og improviserte musikken er fundamentert på modeller som tar utgangspunkt i kollektivitet og samspill. Utgivelser av denne musikken baserer seg på å spille inn og dokumentere former for samspill, og altså lydfeste situasjoner som har foregått samtidig og i samme rom. ‘Stilarten’ vi karakteriserer som støymusikk er i høyeste grad også basert på samspill, men hvor innspillings- og utgivelsesprosessen er tuftet på andre kreative og skapende modeller. Her er prosessene rundt tid og rom ofte konstruert og manipulert via digitale eller analoge teknologier. Point of Return (improvisatoriske referansepunkt i tid og rom) er et prosjekt som går ut på å finne overføringsverdi mellom modellene, prosessene, rommene og bruken av tid. Største del av platesamlinga mi består av innspillinger fra 1960-tallet, for det meste jazzutgivelser fra USA, litt mindre av den såkalte europeiske improviserte musikken. Flesteparten er live-innspillinger tror jeg. Det er i hvert fall de jeg oftest setter på når jeg er alene hjemme – altså live platene. Etter hvert har vi blitt flere i husholdningen som jeg gledelig deler platesamlinga mi med, men ettersom min eldste datter på snart 8 år ikke har det samme romantiske (og analytiske) forholdet til den improviserte, akustiske og instrumentale musikken som meg, og ettersom jeg ikke har det samme romantiske forholdet til hennes Spotify-liste, har vi funnet ut at Beatles er noe vi begge kan sette på, noe begge kan nyte og synge med på. Vi har funnet fram til musikk innspilt lenge før vi begge ble født, men som begge har en emosjonell referanse til. Et lite segment av samlinga mi består av utgivelser fra den såkalte støymusikken. Disse platene hører jeg sjelden på (må jeg innrømme). Innkjøpene er som regel utført på grunnlag av (tidvis ikke helt edru) shopping på utenlandsreiser, og ofte på grunnlag av de kule omslagene. Likevel setter jeg stor pris på å være publikum på konserter med annonsert støymusikk. Det er noe magisk med disse konsertene, og jeg setter stor pris på at jeg ikke kan ‘sette fingeren’ på hva det er jeg liker med dem. Det handler kanskje om et fravær av analytiske egenskaper når det gjelder denne stilarten, jeg er litt ‘novise’, den er ikke min. Konsertene transporterer meg bort fra et analytisk ståsted og jeg setter stor pris på det oppstykkede lydlandskapet og de uvanlige elektroniske og soniske strukturene i musikken. Ingen av støymusikkplatene i samlinga mi er spilt inn live, og nesten alle er spilt inn av to utøvere, og på baksiden av omslagene oppgis det ofte at de har spilt inn musikken i hvert sitt studio, på ulik tid, men at utgivelsen likevel er produsert av begge to – som to adskilte og likeverdige improviserende komponister. Prosessen i mitt doktorgradsarbeid har i utgangspunktet gått ut på å spille inn musikk fra én og én utøver i isolasjon, for så å flytte dette innspilte materiale inn i en annen tid, i et annet sonisk rom, hvor musikken treffer (settes sammen med) annet innspilt improvisert materiale fra andre musikere. Arbeidet har i stor grad bestått i å eksperimentere med sammensetninger; versjoner av helheter, hvordan solistiske komponenter passer/ikke passer sammen, og hvilke felles og forskjelligartede referanser som er hensiktsmessig å benytte seg av i prosessen mot de offentliggjorte kunstneriske resultat.

Home page of the Journal of Sonic Studies

The project presents a distinctive mythopoeic audiovisual language created to express the experience of aging in a female body in the period between the twenties and thirties. Within the context of life in a late capitalist patriarchal society, and both individual and global events, it reflects on the age-old questions of the passage of time and the search for the meaning of life. At the same time, it examines the feelings of pressure, heaviness, and disposability that are part of the shared common experience of women. Through written word, cinematic language, and original author-composed music, it interweaves symbols and situations in which mud and natural metaphors play a significant role.